Morsomst på engelsk
Av HANS ROSSINÉ
  NEW YORK (Dagbladet): Det er rart det der med Ibsen. Man går inn i et teater i New York, og der sitter rekker av amerikanere og ser på en nordmann. Mer enn sitter; newyorkerne er formelig gått mann av huse denne våren for å få med seg den prisbelønte London-oppsetningen av «Et dukkehjem». Selve sjefslakteren i New York Times, Ben Brantley, ble så begeistret over gjestespillet fra England at han skrev: «Fantastisk! Dette er hvorfor jeg elsker teatret!»
»Det som er enda rarere med Ibsen er at han blir så morsom på engelsk. Fenomenet ble omtalt her i avisa i fjor (26.08.1996), angående Paul Scofields John Gabriel Borkman på Lyttleton-scenen i London. Det blir enda tydeligere i Frank McGuiness bearbeidelse og Anthony Pages stilriktige iscenesettelse av «Et dukkehjem». Her er det Janet McTeer som den barnlige, forføreriske og etter hvert besluttsomme Nora og Owen Teales småsarkastiske Torvald Helmer som lokker fram publikums forfriskende latter og blikk for underholdende ironi.
  Hvorfor blir Ibsen så verbalt morsom på engelsk? Ett eksempel: Når Nora i annen akt sier til Torvald at han må veilede henne like til det siste (i tamburinspill) og så ber ham la være å åpne postkassa, er Torvalds norske svar «Aha, det er ennu angsten for dette menneske» blitt til et tørt «This is beyond the demands of art» på engelsk. Hvilket gir komisk uttelling på scenen. Et eksempel til: Når Torvald i tredje akt sier til Nora: «Hør! Nu begynner gjestene å gå,» høres fylleknall og fall fra etasjen over, hvilket blir en munter form for understatement. I det hele tatt, her er så mye tørrvittig humor, ironi, underdrivelser og sarkasmer at man knapt tror det.
  Når Ibsen blir så mye morsommere og mer lettsinnet på engelsk, kan det selvsagt skyldes at engelskmenn og amerikanere har en mye mer uærbødig måte å se ham på. Ironien, understatementene og viddet er en del av britisk væremåte. Naturlig nok vil derfor replikker, situasjoner og personenes motiver bli farget ut ifra det.
  Kanskje er det som den engelsk-norske litteraturprofessoren Keith Brown sier, at vi nordmenn ser Ibsen som tung og gravalvorlig, derfor blir han også tung og gravalvorlig på scenen. Eller ligger forklaringen i språket, i at norsk har forandret seg så mye fra Ibsens tid at hans ord og setningsbygning er dømt til å virke oppstyltet, stivt og knotete på oss i dag?
  Uansett, Janet McTeers Nora bør bli å se på neste Ibsen-festival. I mellomtida kan vi jo tenke på hvordan Ibsen kan bli morsommere på norsk.

© Dagbladet