70-åras kvalme
Av SINDRE HOVDNAKK
LILLEHAMMER (Dagbladet): Den post-olympiske etterbruksfilosofien har fått sine litterære forgreninger i dølabyen. Under årets Sigrid Undset-dager hadde arrangørene valgt 70-tallet som en slags sammenbindende tematisk tråd for det brede spekteret av kulturelle tilstelninger som preget byen fram til i går.
  Selv om gjensynet med 70-åra har hatt sine kuriøse, overraskende, perspektivrike og underholdende sider - for eksempel slik det arter seg på mønstringene til Lillehammer Kunstmuseum og Maihaugen - var det en svært blandet fornøyelse å overvære helgens diskusjoner om den litterære offentlighets endrede rolle fra 1970- til 90-tall. Begrepet kulturpessimisme strekker knapt til når man skal karakterisere de mest ytterliggående deltakerne i debatten.
  Tankevekkende nok var det Georg Johannesen som mest presist skildret framveksten av et nytt, totalisert poetokrati på 70-tallet. Det oppstod nye, strenge lesemåter og retorikken kom igjen på moten, framholdt han. Den ildfulle bergenseren kan i dag bare konstatere at det ble ml-bevegelsens forfattere som mest effektivt videreførte denne ny-autoritære dannelsen, og smeltet den sammen med sine egne parolespekkede litterære prosjekter.
  Nå, tjue år etter, har ml-ernes autoritære prosjekt stivnet til en rent elitistisk positur, der den aristokratiske forakt for massen og massens kultur kan vise sitt sanne ansikt. Arild Asnes har skiftet navn til Elias Rukla. Dét bør ikke overraske noen.
Mer overraskende - og langt mer bekymringsfullt - er det å gjenkjenne disse holdningene hos forfattere også av yngre årsklasser.
  Selvsagt er det riktig, slik blant andre Vinduets redaktør Merete Morken Andersen hevdet, at den litterære offentlighet i dag er fragmentert i mange, enkeltstående biter - noe som gør det vanskelig å finne felles normer for kommunikasjon. Men fra å fastslå dette og til å insistere på at det derfor bare har mening å besvare sine egne spørsmål når man skal ytre seg offentlig, er det et drøyt stykke å gå. Dessverre kan det utfra debatten på Lillehammer synes som om altfor mange norske forfattere er villig til å tilbakelegge denne strekningen nå ved slutten av 1990-tallet.
  Dette er alvorlig, for hvis berøringsangsten overfor massemedia blir en personlig dyd og en litterær kvalitet, gir det ikke lenger mening å regne norske forfattere med blant de egentlig intellektuelle.
  Dessuten: Selvgodhet stinker. Uansett ti-år.

© Dagbladet