Supperådet slår i bordet
Politikernes ubendige trang til å redigere mediene går nå på prestisjen og prinsippene løs. Det nye allmennkringkastingsrådet er i konflikt både med sine oppdragsgivere og med dem de er satt til å vokte.

Monitor: MARKUS MARKUSSON
Det har vært så idyllisk i mange år. Kringkastingsrådet - også kalt Supperådet - har trofast holdt sine månedlige møter og drøftet kringkastingspolitikk, og NRK-sjefene har betalt og belært. Så fikk vi TV 2 og P4 og også da forlangte politikerne et oppdragende råd over redaktørene. Disse programrådsmøtene har om mulig vært enda hyggeligere sammenkomster, og der som i NRK har ledelsen stort sett drevet opplæring i programskaping for medlemmene. Som jo er folk med alminnelig tillit, pensjonerte politikere og tillitsmenn som skal representere oss vanlige mennesker og våre kulturelle oppfatninger. Begrunnelsen for disse rådene er todelt: Konsesjoner og lisensordning gis av staten som regulerende myndighet fordi de tekniske sendemulighetene hittil har vært begrenset. Til gjengjeld vil staten diktere programpolitikken - det følger visse allmennkringkasterkrav med konsesjonene. For så vidt en forståelig og sympatisk kulturpolitisk begrunnelse. Vi er alle enige om at vi vil ha kvalitet i eteren vår. Spørsmålet er hvem som skal ha ansvaret for den. Med TV 2 og P4 -som er kommersielle og fristet til å tøye grensene for hva public service-kringkasting er - begynte det å bli litt ubehagelig for medieminister Åse Kleveland. På den ene siden hadde hun stortingspolitikerne som forlangte mer kontroll, og på den andre kringkastingsledelsene. For å skaffe seg litt avstand til problemene, opprettet hun en buffer, det som heter allmennkringkastingsrådet. Det står over de andre rådene og skal rapportere om hvorvidt de forskjellige selskapene leverer det de har lovet. Dette nye rådet har delvis hatt profesjonell hjelp og delvis sittet med stoppeklokke selv og nå levert sin første rapport. Den viser at om vi har fått et nytt supperåd, så er suppa sterkt krydret og kokt på ekte kraft - et råd som tar sin oppgave alvorlig og viser tenner. Det er i krangel med departementet om selve mandatet, ved at det vil behandle hver enkelt kanal for seg, altså se om TV 2 og P4 oppfyller betingelsene, men også om NRK 1, NRK 2, P1, P2 og P3 hver for seg oppfyller betingelsene. Departementet mener det klarer seg om NRK samlet oppfyller kravene. Rådet mener at departementets linje vil forskyve konkurranseforholdet mellom NRK og TV 2 og P4 - fordi NRK i hver kanal kan hente inn hele segmenter ved å ensrette dem, mens de to konkurrentene må dekke hele programspekteret. Departementet har satt foten ned og gitt en foreløpig løsning på denne konflikten, men dermed truer rådets leder med å gå. Så står man igjen med den interessante konflikten, den som berører kjerneprinsippene. For nå viser det seg at kringkastingssjefene nekter å rette seg etter det rådet sier. Den første rapporten inneholder en god del kritikk av den programpolitikken som følges og punkt for punkt er den i virkeligheten en innblanding i det redaksjonelle produkt. Det vil selvfølgelig ledelsen i selskapene ikke finne seg i. Det er alminnelig enighet om at etersjefer er like mye redaktører som avis-sjefer. Einar Førde og Arne A. Jensen er redaktører og bør i prinsippet stå like fritt som Einar Hanseid og Harald Stanghelle. I en tid da selve Redaktørplakaten er på vei inn i norsk lovverk og da Jensen avløser Førde som medlem av Norsk Redaktørforenings styre, kan man ikke vente at de skal redigere etter et statlig oppnevnt organs direktiver. Hvilket altså rører ved selve problemet: Norske politikeres ubendige trang til å bestemme hva folk skal serveres i eteren - avisene og ukebladene har de måttet gi opp. Og dette nye rådet, som prisverdig har tatt sin oppgave alvorlig, hvilken berettigelse har det når alle nekter å rette seg etter det? Det finnes jo ingen sanksjonsmuligheter -bortsett fra å ta fra dem lisensen og konsesjonen - men når det blir mulig, er alt sammen digitalt og kanskje endelig fritt for statlig innblanding? Hvorfor ikke like godt stole på Førde og Jensen?

© Dagbladet