Upolitisk i USA også
Av HANS ROSSINÉ
NEW YORK (Dagbladet): Det er ikke bare i Norge at teatret nærmest har koblet seg fra samfunnsdebatten og lever i et sosialpolitisk vakuum. Også i USA ligger det politisk engasjerte teatret mer eller mindre nede.
Det er Peter Marks som forteller meg dette. Sammen med Ben Brantley utgjør han USAs mest fryktede kritikerduo. De to er storavisa New York Times' teaterkritikere, og avgjør en teateroppsetnings leve eller dø. Det er i hvert fall hva som sies her borte, selv om Peter Marks insisterer på at det er en stor myte.
   Peter Marks sier at trenden i amerikansk teater noen år nå har vært at forfatterne skriver om personlige temaer framfor globale, sosiale eller politiske. «Amerikansk teater har nesten helt sluttet å eksponere politikk og ideer. Det har mistet sin sosiale betydning,» sier han. Dette tolker han delvis som en reaksjon mot etterkrigstidas politiske dramatikk, delvis som en gjenspeiling av den egoismen og individualismen som har bredt seg overalt i Vesten. Det kan også være så enkelt som at politisk teater ikke blir spilt fordi publikum ikke vil ha det, legger han til. Man må også huske at USA ikke har noen intellektuell teatertradisjon. Amerikansk teater ble skapt av Eugene O'Neill. Det er bare 80 år gammelt. I New York har teatret dessuten alltid orientert seg mer mot skuespillerkunsten enn mot dramatikken.
   Men Peter Marks understreker at det moderne apolitiske teatret ikke bare er teatrets feil. «Generelt sett er det en vanskelig tid for politikken i USA. Vi har ingen sentrale temaer folk snakker om mer. Inntil 60-tallet var teatret en sentral del av amerikansk kultur. Nå er det i periferien. Man må huske på at teatret har gjort det bra når forfatterne er sinte. I dag er ingen sinte lenger, dessuten skriver de for TV og film, for det er der pengene er.»
   Dette siste mener han har avfødt en teaterdramatikk som likner på fjernsynets situasjonskomedier i formen, og som har deres flate og nyanseløse språk. «Språkets skjønnhet forsvinner i teatret,» sier han. Derfor blir han lykkelig over genuint teatrale forfattere som Tony Kushner og Terence McNeilly, eller over dem som bevisst rendyrker det poetiske språket, som en August Wilson.
   Kanskje skal vi like godt innse, spør Peter Marks, at vi lever i en tid der politikken er forsvunnet fra teatret, hvor vi verken får store stemmer som Tennessee Williams og Stephen Sondheim mer, eller forfattere som forandrer våre tenkemåter og politiske grunnholdninger?

© Dagbladet