Vi er inne i en høykonjunktur. Det ble bekreftet i går. Likevel kan Arbeiderpartiet prestere å tape valget.

Melk og honning
Landet som flyter av melk og honning og der folket klager sin nød. Slik rapporterte en svensk journalist hjem fra EU-kampen i Norge, full av misunnelse. Tre år seinere er vi rene Gosen. Men regjeringen kjemper på defensiven, og kan bli kastet til høsten. I så fall har den bare seg selv å takke.

Av ARNE FINBORUD
Da finansminister Jens Stoltenberg i går la fram revidert nasjonalbudsjett med nye og positive tall omtrent på hver eneste post, måtte en tilhører undre seg over hvordan det kan gå an å tape et valg med en slik økonomi. Riktig nok klarte John Major det, men det hadde spesielle årsaker. Så hvorfor er Thorbjørn Jagland på god vei til å gjenta bedriften i Norge?
   For bedriften Norge går godt, for å si det forsiktig. Og Stoltenbergs presentasjon sto i stil med innholdet. Sjelden har jeg opplevd en mer suveren finansminister, og jeg har opplevd dem alle på nært hold helt fra Ole Myrvoll. Ikke bare kan Stoltenberg leksa si, han er sikker både i form og fag også. Selvsagt tar han innersvinger som kan være ganske grove. Men det er lett å glemme at mannen først og fremst er partipolitiker. Det er kjennetegnet på en god politiker.
   Stoltenberg tar dagens økonomi som bevis på at regjeringen har lykkes med sin politikk, og legger lave tall for ledighet, inflasjon og renter på bordet. Samtidig peker kurver for forbruk, produksjon og overskudd i været. Det er nå så høy temperatur i økonomien at bremsene burde vært slått på. Men vi er heldige, som så ofte før. Vi har ikke lenger noe press på priser og renter fra utlandet. Det kan umulig skyldes Arbeiderpartiet, selv om det høres slik ut. Og dagens Stoltenberg kan glemme at det gikk seks- sju år fra Gro tok over til økonomien snudde. I mellomtida satte vi noen rekorder som er til å gråte over. Men nå er ledigheten snart nede på Willoch-nivå igjen.
   Det er nettopp faren for å havne i 80-åras uføre vi nå må være oppmerksom på. En god del varsellamper lyser friskt. Boligprisene, utlånene og forbruket øker kraftig, og det er mangel på arbeidskraft i enkelte bransjer. Da er det viktig å holde statens utgifter under kontroll, i praksis betyr det akkurat på det nivået regjeringen lander. Likevel må regjeringen ha tatt høyde for en del justeringer i Stortinget. Studielånsrenta ligger nærmest, det avhenger av Høyre. Men uten valget i september ville mer generelle innstramminger kommet allerede nå, for denne forbruksfesten kan ikke fortsette. Det vil vi få høre i statsbudsjettet tre uker etter valget.
   Forslaget om å bruke halvparten av oljefondet til aksjekjøp i utlandet blir nå et tema i valgkampen. Det er ikke snakk om småpenger. Allerede om fire år er fondet oppe i 425 milliarder kroner, og Norge blir en internasjonal storinvestor. Hittil har vi nøyd oss med ufarlige og sikre statsobligasjoner. Men nå skal vi kjøpe oss inn i private selskaper, for der er muligheten for avkastning størst.
   Men det er risikoen også. Og skal vi våge å sette over styr oljeformuen vår på denne måten? Som kjent gjelder det arven vi skal overlate kommende generasjoner. Skal vi investere bare i snille og pene selskaper som verken forurenser eller utnytter billig arbeidskraft i u-land? Og som bare har virksomheter i land med menneskerettigheter etter nordisk modell? Hvordan blir det da med risikospredning og krav til avkastning? Vil vår utenrikspolitikk bli påvirket for å ta hensyn til investeringene? Her står viktige spørsmål i kø. Vi kan ikke havne som en Bør Børson på Wall Street med oljeformuen. Det kan være lystelig i oppgangstider som i dag, men det er bare ti år siden verdens børser gikk på en skikkelig smell. Det vil skje igjen, og da misunner jeg ikke Norges finansminister, selv om det neppe er Jens Stoltenberg. Men det kan være finansministeren i hans regjering.

© Dagbladet