Musikal- monopol
Av HANS ROSSINÉ
  Må Runar Borge og Egil Monn-Iversen gjøre absolutt alt av store musikaloppsetninger her hjemme? Er det uheldig for et lands teaterliv at en gjenganger-duo synes å ha monopol på en bestemt del av scenekunsten?
Det virker ikke som om disse spørsmålene plager norske teatersjefer nevneverdig. Men bare i løpet av det siste året har radarparet Runar Borge (regi/koreografi) og Egil Monn-Iversen (musikkarrangementer/orkester) satt opp stort sett det som er av store musikaloppsetninger ved våre offentlige institusjonsteatre. De har signert «My Fair Lady» i Bergen. De hadde nå nylig hånd om «Ungen» på Det Norske Teatret. Og når Trøndelag Teaters sjef for annen gang, Ola B. Johannessen, i disse dager presenterer bakmennene til åpningsforestillingen på den nye Hovedscenen, «West Side Story», gjett da hvem han kommer med? Jo, selvsagt: Runar Borge (instruktør/koreograf) og Egil Monn-Iversen (musikalsk ansvarlig).
  Selv om enkelte røster mener de to de siste årene har begynt å repetere seg selv vel mye, Runar Borge med standard dansetrinn og Egil Monn-Iversen med musikkarrangementer som virker dønn like fra gang til gang, skal ikke jeg her desavuere deres profesjonalitet og kompetanse. Den er nemlig uomtvistelig. Det synes på oppsetningene. Jeg har dessuten snakket med dansere og skuespillere som roser Borge opp i skyene. Og jeg er blitt fortalt at Egil Monn-Iversens støtte og veiledning var uvurderlig for suksessen med «My Fair Lady» i Bergen.
  Like fullt bør man ikke se det som uproblematisk at en duo år ut og år inn tar det som er av store musikaloppsetninger i dette landet. Hvorfor får ikke andre slippe til? Hva med fornyelsen av norsk musikkteater når disse to går igjen og igjen?
  I og for seg er ikke dette Runar Borge og Egil Monn-Iversens problem. Forutsatt at alt går skikkelig for seg, har de selvsagt som alle andre rett til å ta de jobbene de blir tilbudt. Deres problem oppstår de gangene de ikke leverer prima vare, eller skulle ta snarveier i jobben. Problemet ligger i norsk teater som ikke tør satse på andre, enn si gi nye og unge en sjanse. Forklaringen kan være en ren trygghetsnarkomani som gjør at man velger Borge og Monn-Iversen gang på gang fordi de stort sett leverer varene. Presset for å ha økonomisk suksess på påkostede musikaloppsetninger er stort, derfor våger ikke teatersjefene å satse på andre. Det er i så tilfelle en ond spiral som norsk musikkteater i det lange løp neppe kan være tjent med.

© Dagbladet