Med avtalen mellom NATO og Russland innledes et nytt kapittel i Europas forsvarshistorie - og i USAs maktpolitikk.

NATOs nye rolle
Avtalen mellom NATO og Russland ble inngått nesten 50 år etter at forsvarsalliansen ble opprettet for å stanse Sovjetunionens ekspansjon - og 80 år etter at USA trådte inn i Europa som verdensdelens beskytter.

Av PETTER NORMANN WAAGE
  Med pakten mellom NATO og Russland kan det synes som om den gamle motsetningen mellom de to gigantene i Europas periferi er opphørt. Russland er ikke lenger Vestens fiende, men en samarbeidspartner som tas med på råd når farer truer. Bakgrunnen for avtalen er likevel at flere tidligere Warszawapakt-land ønsket medlemskap i NATO, for å sikre seg mot et nytt russisk overherredømme. Er så Russland «en av våre», eller fortsatt en fiende?
  Landet vil uansett prege vår verdensdel også framover. Landet var også en indirekte årsak til USAs posisjon i Europa. Den tok til under 1. verdenskrig, da USA gikk inn i krigen. Riktignok var den offisielle forklaringen i april 1917 at Tyskland hadde åpnet ubåtkrig også mot nøytrale skip, men da hadde krigen allerede vart i to måneder. Den amerikanske historikeren Holborn påpeker at den utløsende faktoren var revolusjonen i Russland 12. mars. Et sammenbrudd i Russland ville kunne føre til seier for Tyskland, og USA grep inn på de alliertes side. President Wilson satte sinnene i brann ved å erklære at Amerikas misjon var å forsvare «demokrati og menneskehetens rettigheter».
  Krigen forvandlet USA fra å være avhengig av Europa til å bli en selvstendig verdensmakt. Den neste verdenskrigen, som likeledes sprang ut av europeiske konflikter, førte til at Europa ble delt mellom supermaktenes innflytelsessfærer. I et geopolitisk perspektiv lå det ingenting overraskende i dette. Allerede i 1877 hadde den tyske forfatteren Konstantin Frantz fastslått at «en krig mellom den gamle verdens stater» ikke kunne føre til annet enn at Russland og Amerika styrket sin makt - fordi de «hviler på et bredere naturgrunnlag».
  I etterkrigstida har USAs forlengede arm i Europa vært NATO. Ifølge planen skal alliansen nå være et slags politikorps, som skal rydde opp der borgerkrig og kaos truer, slik som det er skjedd i Bosnia. Der viste Europa seg igjen maktesløst, med sine allianser og indre stridigheter, og overlot arenaen til USA. Men det er tegn som tyder på at alliansen ikke vil slå seg til ro med sin nye rolle. I den politiske diskusjonen i Vesten er det de siste åra blitt stadig vanligere å høre at den «nye fienden» er islam, altså den virkelig fremmedkulturelle verden.
  Den kalde krigen ble innledet ved en artikkel i tidsskriftet Foreign Affairs i 1947, skrevet av russlandskjenneren George F. Kennan. Han forklarte at den sovjetiske utenrikspolitikken av ideologiske grunner vil være ekspansiv og aggressiv, og argumenterte for at Amerika skulle påta seg oppgaven å forsvare Vestens demokrati og frihet. Huntington, som publiserte sin artikkel i samme tidsskrift, understreker også Vestens demokratiske og frihetlige tradisjon som enestående, både i forhold til det gamle bysantinske riket, altså Sovjetunionen, og den islamske verden.
  Etter 1. verdenskrig dreide utenriks- og maktpolitikken seg om nasjonalstaten. Etter 2. verdenskrig sto ideologiene mot hverandre. Etter den kalde krigen synes det som om kulturene blir oppfattet som motstandere, og med dem oppstår noe som nærmest må kalles «kulturkontinenter». De to tidligere konfliktene har USA gått seirende ut av - på godt og ondt. Den pågående endringen av NATO må ses i sammenheng med USAs maktinteresse i en verden påstått styrt av kulturkonflikter. I dette perspektivet vil nettopp Russland - eller den gamle bysantinske verden - være det landet nå er: Verken utenfor eller innenfor, men et bindeledd og en slagmark for motsetningen mellom Vesten og resten.
  Det er interessant og forstemmende å se hvordan Russland selv spiller opp til denne rollen, med sin tilnærming til Kina og Iran, og sin forestående union med det diktatoriske Hviterussland. Bare framtida kan vise om landet faller ned på den ene eller andre siden i en eventuell ny deling av verden, eller om det underet skulle skje at Vesten oppga sin maktpolitiske tenkning, og tok idealene om «demokrati og menneskerettigheter» på alvor, med de økonomiske tap dette må føre med seg.

© Dagbladet