Et tungekyss i litteraturen
Av MARKUS MARKUSSON
Historien utløses med et tungekyss som den tjue år gamle piken får av sin dobbelt så gamle far. Han har vært på besøk og sett henne for første gang på ti år - og bare én gang før det. Kysset fører til en dokumentar, eller memoarer, om en personlig opplevd incest og årets debatt blant amerikanske «litteratis».
Boka heter «The Kiss», og er skrevet av den anerkjente romanforfatteren Kathryn Harrison. Hun har brukt selve sujettet i en roman tidligere, men legger nå fram historien om seg selv i memoarform, og det har skapt debatt om memoaren som form.
Men boka har selvsagt også vakt oppsikt på grunn av sitt tema og at det er så litterært høyverdig presentert. Det fortelles i jeg-form om en ung pike som kommer i uløkka med en jevnaldrende, og må gifte seg. Morens foreldre sørger for skilsmisse så snart barnet er født, og faren får aldri oppleve sitt barn.
   Tjue år seinere dukker altså faren opp. Han er da prest med to magistergrader og en doktorgrad bak seg, men vil ha mer oppreisning og hevn over dem som støtte ham vekk. Han legger seg som snarest med moren, men det er datteren han har i sinne, og etter hvert lar hun seg forføre med ren psykisk vold. Boka forteller om en rekke andre sjokkerende episoder som får alvorlige psykiske følger. Vi får et galleri med alvorlig psykiatriske tilfeller: faren, moren, datteren og i noen grad begge sett besteforeldre.
   «The Kiss» har fått glimrende anmeldelser i for eksempel New York Times Book Review, men den har også vakt avsky. Den reaksjonære, internasjonalt berømte og beryktede jetsett-sladderspaltisten Taki raljerer over alle slimebags som roser boka, og en skribent på New York Times' kommentarsider skriver at man skulle tro at Kathryn Harrison hadde begått en forbrytelse, slik hun blir behandlet.
Den interessante delen av debatten dreier seg om memoarene som troverdig litterær form. «The Kiss» er så personlig og godt skrevet at den kan gå under betegnelsen «nonfiction novels», som en annen kommentator skriver.
   I alle fall ble jeg så interessert i denne boka at jeg leste den - riktignok med en avskyblandet nysgjerrighet. Jeg hadde fått inntrykk av at det var en ganske sympatisk historie, men det gikk ikke mange sidene før presten ble avslørt som det tragiske psykiatriske tilfellet disse menneskene er. Det er en grusom historie, nydelig fortalt og svanger med dybdepsykologiske antydninger. Og den bekrefter, som anmelder Susan Cheever sier, at fortida er et meget farlig sted.

© Dagbladet