Det franske valget kommer ikke til å ende med noe valgskred, som

i Storbritannia. For første gang er det uhyre jevnt mellom høyre og venstre.
Begge sider sliter med handikap.
Jevnt fransk løp
PARIS (Dagbladet): Den franske valgkampen har ikke samme driv som i Storbritannia, og ingen av sidene har samme dynamiske framgang som Labour. Opinionen nøler til det siste, er ikke videre fenget av debatten og føler lite av den "delte framdriften" president Jacques Chirac lover.

Av VIBEKE KNOOP RACHLINE
Resultatet kan bli overraskende. En tredjedel av velgerne har ikke bestemt seg. Valget er avgjørende for Frankrikes europeiske framtid, selv om man hittil i valgkampen stort sett har unngått å snakke for mye om Europa.
Det er innenrikspolitikken som dominerer. For første gang er det bare noen prosenter som skiller høyre- og venstresida. Det vil trolig slå ut til høyrepartienes fordel, for med en tilsvarende mangel på entusiasme er det lettere å forsvare en stilling enn å angripe den. Høyresida har en stor fordel med mange flere sittende representanter, som lettere kan gjenerobre plassen sin.
De aller fleste er menn. I den oppløste Nasjonalforsamlingen satt det under seks prosent kvinner. Det er et av de laveste tallene i Europa. Sosialistene har forsøkt å gjøre noe med dette, og har en snau tredjedel kvinnelige kandidater. Men mange av dem er uerfarne politisk, og må kjempe mot mannssjåvinistiske fordommer som det franske samfunnet ennå er gjennomsyret av.
Chiracs tropper har flere fordeler, og det var derfor presidenten skrev ut nyvalg nå. Men det er en hemsko: statsminister Alain Juppé, som er så upopulær at han setter nye rekorder. Ikke minst hans egne "venner" er nå så hatske mot ham at han neppe kan bli sittende, slik Chirac ønsket. Juppé representerer en økonomisk og sosial politikk franskmennene vil bort fra. Han er som en karikatur av en forhatt teknokrat. Det er gått så langt at Chiracs allierte trygler om å få et tegn om at Juppé ikke blir sittende, og at "framdriften" ikke skal ledes av ham. Et slikt tegn ville etter deres mening avgjøre valget til høyresidas fordel. Chirac må ta standpunkt når han skal tale til folket om noen dager.
Sosialistene har et tilsvarende handikap. De kan ikke få flertall uten kommunistpartiet. Og kommunistene lar ikke en sjanse gå fra seg til å minne om dette. Franskmennene er lite begeistret for kommunistiske statsråder, men det vil det bli hvis venstresida skulle vinne. Hver gang sosialistlederen Lionel Jospin kommer med et utspill, sørger kommunistene for å dempe entusiasmen. Det nytter ikke for de franske sosialistene å drømme om et sosialdemokratisk sentrumsparti à la Labour, så lenge heller arkaiske kommunister bremser så hardt de kan. Det franske kommunistpartiet, med i underkant av ti prosent av stemmene, er en av de siste bastionene i Vest-Europa.
Sosialistene har et annet handikap. For dem kom valget et år for tidlig. De holder på å reise seg av det tidligere statsminister Michel Rocard kalte en ruinhaug etter Mitterrands lange periode. Men metamorfosen er ikke ferdig. Programmet virker uklart og ikke helt gjennomarbeidet. Det er for mange løfter. Det virker lite sannsynlig at noen regjering skulle klare å opprette 700000 arbeidsplasser og 35 timers arbeidsuke betalt for 39 timer. Det er ikke bedre med høyrepartiene, som lover å gjennomføre de viktigste punktene i sitt program på 40 døgn, mens de ikke har klart det i de fire årene de har sittet ved makten. Uansett må det gjennomføres omfattende sparetiltak hvis Frankrike skal kunne oppfylle kriteriene for ØMU.
Franskmennene kan igjen komme til å dosere det politiske styrkeforholdet. Enten ved et fullt politisk samboerskap, hvis venstrepartiene vinner, eller ved en så knapp seier for høyresida at den vil måtte regjere mer mot sentrum. Det verst tenkelige utfallet ville være at Le Pens parti Nasjonal Front med noen få representanter skulle komme i vippeposisjon. Le Pen har, med klare baktanker, allerede sagt at han foretrekker sosialistene.

© Dagbladet