Taperen ved skilsmisser er den hjemmeværende husmoren og den deltidsarbeidende kvinnen.

Svært dårlig handel
Uavhengig av ektemannens inntekt og opptjente pensjonspoeng, står den hjemmearbeidende kvinnen uten adgang til "sin" del av ektefellens pensjonsrettigheter ved skilsmisse. Nå foreslår regjeringen å gjeninnføre rettigheter som gjaldt fram til 1991, retten til ektefellebidrag. Adgang til mannens pensjonspoeng får hun fortsatt ikke.

Av SISSEL BENNECHE OSVOLD

  Familieminister Sylvia Brustad la før pinse fram forslag om endring i ekteskapsloven som skal bedre den økonomiske stillingen til kvinner som skilles etter langvarige ekteskap. Ingen behøver rope hurra av den grunn.
  Deltids- og hjemmearbeidende kvinner som har støttet sin manns yrkeskarriere som bakkemannskap i hjemmet, er beviselig ingen innflytelsesrik pressgruppe. Det er derfor deres innsats honoreres med obligatorisk minstepensjon, en entydig beskjed om fellesskapets vurdering av husmorarbeid. Trygderett og familierett sees nemlig ikke i sammenheng. Det nye lovforslaget gjør heller ikke det. Forslaget ønsker i stedet å kompensere for kvinnens tapte pensjonspoeng ved å gjenåpne adgangen til ektefellebidrag ved skilsmisse etter langvarige ekteskap.
  Det er altså ingen forbedret trygderettighet stortingsflertallet stiller seg bak. Ifølge departementet gir ikke Grunnloven adgang til å dele individuelt opptjente pensjonsrettigheter. Dessuten har Stortinget allerede vedtatt at bedringen av husmødrenes kår etter skilsmissen ikke skal øke samfunnets utgifter, men komme som et resultat av overføringer mellom ektefeller. Hvis den tidligere ektemannen dør, forsvinner dermed "matbilletten". Mens pensjonsrettigheter mer er å sammenlikne med diamanter, de varer om ikke evig, så i alle fall livet ut.
  Hvilke kvinner snakker vi om? En rimelig avgrenset gruppe som i pakt med etterkrigstidas kjønnsrollemønster utførte omsorgs- og husarbeid i hjemmet. Loven ga dem etter hvert retten til omsorgspoeng ved opptak til videregående utdanning, men ingen pensjonsrettigheter ut over minstepensjonen. Etter skilsmissen beholdt mannen sin inntjeningsevne og sine pensjonsrettigheter, mens hun utgjorde en middelaldrende og lite attraktiv del av arbeidssøkende med minstepensjon i sikte.
  Disse kvinnene har de siste åra dannet en solidaritetsgruppe, UNA-gruppen. De har opptil tretti års ekteskap bak seg før skilsmissen og opplever med rimelig bitterhet at samfunnet ikke vurderer at deres innsats i hjemmet kvalifiserer til mannens pensjonsrettigheter som del av felleseiet. Og siden den nye loven ikke får tilbakevirkende kraft, skal disse kvinnene fortsatt måtte klare seg som før. Ektefellebidraget skal fastsettes i forbindelse med booppgjøret, som for deres del er opp- og avgjort for lenge siden. Denne gruppen kvinner må nå søke oppreisning på annen måte. For eksempel gjennom at Stortinget ekstrabevilger en tilleggspensjon.
  Aner vi likevel et nytt klima i samfunnet når uttrykk som ektefellebidrag innføres i lovverket igjen? En radiodebatt i pinsehelga avslørte at mange kvinner ikke vil drømme om å motta "almisser" fra sin fraskilte mann, særlig ikke hvis han var gift på ny. At de siktet mot pensjonsrettigheter knyttet til egen arbeidsinnsats i hjemmet, snarere enn et tvangspålagt bidrag som ville forsvinne dersom bidragsyteren døde.
  Dagens yngre kvinner har både utdanning og karrieremuligheter. De vet hva de risikerer når de ofrer yrket til fordel for ubetalt hjemmearbeid. Økonomisk selvstendighet kan ikke byttes i retten til bidrag ved skilsmisse, selv om det nå lukter hjemmebakt romantisk av en pågående husmor-bølge over landet. For hva er retten verd i praksis? Vi snakker nemlig ikke om sleipe skipsredere som stikker av med siste nytt i kone og private pensjonsfond i milliardklassen. I 1990 tjente skilte kvinner over 50 år gjennomsnittlig 118129 kroner. Tilsvarende inntekt for menn var 156687 kroner. Her ligger altså bidragspotensialet som skal kompensere for opptjente pensjonsrettigheter.
  Bad deal, spør du meg.

© Dagbladet