Med den kjeppjagde Mobutu på jakt etter et sted å være, begynner det å bli glissent i despotenes rekker.

Yrke: Despot
Mobutu Sese Seko kom i går til Marokko, sannsynligvis bare i transitt på vei til den franske riviera og en snarlig død. Hans mer rendyrkede artsfrende, Idi Amin Dada fra Uganda, sitter fortsatt i Saudi-Arabia og kjeder seg. Det eneste utland han kan reise til, er Kadhafis Libya, og der får han heller ikke utløp for sine gamle tilbøyeligheter: tortur, drap og massakrer.

Av ARVID BRYNE
  Haitis tidligere diktator, Baby Doc Duvalier, har ifølge de siste meldinger brukt opp siste rest av de medstjålne midler, og livnærer seg nå i Frankrike som rengjøringshjelp og hva han ellers kan få å gjøre. Skal man finne de ekte despoter i posisjon, må man fortsatt begi seg til Midtøsten. Der sitter Saddam Hussein like trygt, selv om tyrkiske styrker har tatt seg 200 kilometer inn på hans område. Men det snarere styrker enn svekker hans posisjon, for i kurderområdene i Nord-Irak er det FN som garanterer sikkerheten, og hele verden kan nå se hvor effektiv den garantien er.
  Atskillig mildere i formen er Syrias Hafez Assad, men også han tilfredsstiller dagens definisjon på en despot: En uinnskrenket makthaver som styrer vilkårlig, ubundet av lov og rett. Presteregimet i Iran vil nok betakke seg for å bli regnet med i despotklubben og argumentere for at de har flere lover og regler å styre etter enn noen andre, for de har jo hele Koranen å ta av. Derfor kaller vi dem religiøse despoter, for de kan til enhver tid finne en tolkning av Koranen som begrunner deres ugjerninger.
  Et despoti som sjelden omtales i verdenspressen, er Saudi-Arabia, der det også finnes religiøst begrunnede regler for det aller meste og litt til, men der kongehuset fortsatt kan gjøre hva de vil når de vil, og det har opp gjennom tidene ikke vært lite. Despoter tåler ikke kritikk og tar aldri feil - så lenge de har makten.
  De siste dager har vår gamle venn Yassir Arafat levert en alvorlig søknad til despotenes fagforening. Den mest kjente palestinske radiokommentator, Daoud Khuttab, sitter fengslet uten lov og dom for å ha gjengitt kritikk mot Arafat i den palestinske nasjonalforsamlingen. Men denne søknaden vil raskt bli trukket. Det sørger nok hans venner Jan Egeland, Bjørn Tore Godal og Bill Clinton for. Israelerne er slett ikke despoter. For der har de en lov som tillater tortur av fanger.
  Ser man på vår klode litt fra oven, har endringen i landenes styresett de siste par- tre tiår vært bemerkelsesverdig. Det er ikke så lenge siden vi hadde flust av diktaturer, både i Øst- og Vest-Europa, i omtrent hele Latin-Amerika, Afrika og store deler av Asia. Med unntak av Albania, Hvite-Russland og kanskje også Rest-Jugoslavia, har demokratiet seiret overalt i Europa. Det samme er tilfellet i Latin-Amerika, som nå både opplever at demokrati og økonomi blomstrer.
  Sør-Korea og Taiwan har innført ekte demokrati etter langvarig militærdiktatur, i Kambodsja har det vært frie valg. I Indonesia har general Suharto vært president siden 1968 med rett til å oppløse alle partier hvis politikk går mot statens interesser. I verdens siste stalinistiske diktatur, Nord-Korea, lyser alle lamper som viser at regimet nærmer seg undergangen, mens Hongkong fikk være demokrati i snaue to år før kineserne presser pendelen tilbake.
  Også i Afrika er demokrati i navnet innført i en rekke stater. I 1991 ble Zambias Kenneth Kaunda tvunget til å avholde valg. Frederick Chiluba vant, og ble gjenvalgt i november i fjor. Da hadde han nektet Kaunda å stille. Liknende historier har gjentatt seg i Gambia, Niger og Nigeria. Sør-Afrika med Nelson Mandela i spissen for sine folkevalgte er blitt et lysende eksempel for resten av kontinentet - og verden.
I neste måned er det valg i Algerie. Ikke blir det fritt, ikke fører det til regimeskifte, selv om mange i landet ønsker de kunne si med Churchill: Et demokrati er en stat der frie meningsutvekslinger ikke ender med begravelse.

© Dagbladet