Resultatet av første franske valgomgang ble en nesestyver for Chirac, men også for hele Europa-politikken. Velgerne vil bli hørt i europeiske anliggender.

Europeisk varsku
PARIS (Dagbladet): President Jacques Chirac led et klart nederlag da stemmesedlene var blitt talt opp søndag kveld. Velgerne gjennomskuet hans politiske manøver med å oppløse nasjonalforsamlingen, etter sigende for å få friere hender til å gjennomføre sin europeiske politikk. Men velgerne vil aldeles ikke gi frie hender. De vil være med på å bygge Europa. Det skal ikke skje over deres hoder.

Av VIBEKE KNOOP RACHLINE
Det er samme utvikling som skjer i Storbritannia. Tony Blair holdt nylig en tale der han kritiserte EU og ville ha folk med. Han etterlyste en debatt der EUs innbyggere får et ord med i laget. For ham, som for den franske sosialistlederen Lionel Jospin, har Europa fjernet seg for langt fra folket. I Tyskland kommer dette til å bli et sentralt tema i valgkampen neste år. I Spania er man allerede bekymret for konsekvensene av en fransk venstreregjering. Spanias konservative regjeringsparti, PP, uttalte i går at de som mente at Europas framtid burde overlates til en koalisjon mellom sosialistene og kommunistene, ikke hadde forstått noe av det som har skjedd i Europa etter Berlinmurens fall. Den franske børsen falt i går med nesten fire prosent. Den bekymrer seg for den linjen en venstreregjering eventuelt vil føre i Europa-politikken. President Chirac tok en dristig sjanse da han oppløste nasjonalforsamlingen 21. april. Han ville ha handlefrihet fram til år 2002, spesielt med hensyn til Europa. For å innfri kravene til en felles valuta, euro, i 1999, ville han gjennomføre en ytterligere økonomisk innstramning. Frankrike må stramme inn beltet enda mer for å oppfylle kravet om at det offentlige underskuddet ikke må overskride tre prosent av brutto nasjonalproduktet i slutten av 1997.For franskmenn flest er Europa blitt synonymt med offer, skatt og innstramning. Tre prosents-grensen virker som et diktat fra Brussel. De fleste har inntrykk av at Europa går over hodene på dem. Frankrike stemte ja til Maastricht i 1992 med et veldig knapt flertall. Hadde avstemningen vært holdt i dag, ville det trolig blitt flertall mot. 17 prosent av dem som var mot Maastricht i 1992 stemte denne gangen på kommunistene, og 29 prosent på Nasjonal Front. Det betyr at 46 prosent av dem som sa nei til Maastricht føler at de ikke blir hørt, verken av sosialistene eller høyrepartiene. Velgerne føler at de ikke har noe å si, og det fortalte de regjeringspartiene søndag kveld. Nå har Jacques Chirac og statsminister Alain Juppé en uke til å fortelle franskmennene at det kommer bedre tider i Europa etter alle vanskelighetene. Sosialistene, selv med kommunistene på slep, vil ikke avvike vesentlig fra den Europa-politikken som allerede er trukket opp. Men de sier bare «ja, men» til euro, advarer på det sterkeste mot en økt liberalisme og vil ha et sosialt og politisk Europa. Sosialistene ønsker en pakt for solidaritet og økonomisk vekst, i stedet for en avtale om innstramning. De vil ha en økonomisk regjering, som gjenoppretter politikken og demokratiet. I dag er de sanne europeerne de som nekter å la Europa gli mot liberalismen, hevder sosialistene.Chirac gjorde en annen bommert da han advarte så sterkt mot det politiske samboerskapet som ville oppstå hvis venstresida vant og sa at Frankrike i så fall ikke ville kunne snakke med «én stemme». I de siste dagene av valgkampen utnyttet høyrepartiene maksimalt det de oppfattet som en overhengende trussel for fransk diplomati. Ved sine stemmer søndag har franskmennene gitt uttrykk for at det perspektivet overhodet ikke skremmer dem. Det har vært to samboerskap før, og det forhindret ikke Frankrike fra å snakke med én stemme, selv om det av og til var uklart hvem som skulle inviteres, presidenten, statsministeren eller begge.Franskmennene ba søndag om en sann forandring. De protesterte mot Chiracs slu planer. Han ville forhindre politisk alternering. Velgerne uttrykte søndag at det var akkurat det de ønsket. Nå gjenstår det at det blir bekreftet. Det avhenger delvis av det minst europeiske partiet, Nasjonal Front.

© Dagbladet