[Meny]
DAGBLADET [Ledere] [Kommentar og kronikk] [Anmeldelser ] [Skribenter] [Kulturdebatten] [S&Oring;K]

Tore Lindholt, direktør i Folketrygdfondet, har felt sin dom over deler av det norske aksjemarkedet. Hans moralisering er en finansiell nyskaping.

Statsspekulanten

I går grep Folketrygdfondets direktør Tore Lindholt direkte inn i i kampen om Christiania-fusjonen. I et voldsomt angrep på deler av norsk næringsliv forsøkte den statsansatte direktøren å konstruere et skille mellom gode og dårlige kroner, mellom sosialdemokratisk og ikke-sosialdemokratisk kapitalisme.


Av
ARNE O. HOLM
Statsminister Thorbjørn Jagland har i lengre tid forsøkt noe av det samme. I et imponerende tempo strør han statlig kapital inn i alle de kroker og kriker hvor potensielle Ap-velgere over 40 år har gjemt seg vekk. Han skal ha oss til å forstå at denne insemineringen av offentlig sektor verken er inflasjonsdrivende eller økonomisk uforsvarlig.
Deretter prøver han å forklare at alle statlige kroner som ikke er merket med S for sosialdemokrati, uten unntak setter den nasjonale kontrollen av oljeformuen over styr.
  I denne nye finansielle vitenskapen er kjennetegnet på inflasjonskroner at de enten går til barn og ungdom eller at de er foreslått bevilget av mellompartiene på Stortinget.
Hans forlengede arm i aksjemarkedet, Tore Lindholt, lager tilsvarende ideologiske teorier når investeringer på Oslo Børs skal forklares eller bortforklares.
  I sitt foredrag i Det Kongelige Selskap For Norges Vel angrep Tore Lindholt, dersom han holdt seg til sitt forhåndsdistribuerte manuskript, den såkalte "tilkarringsvirksomheten". Folketrygdsjefen er presis i sine angrep, men upresis i sin definisjon av hvem han angriper. Han strør om seg med invektiver mot alle som har til hensikt å tilegne seg verdier uten i seg selv å være verdiskapende.
Den vulgære kapitalismen Lindholt angriper, aldri mer presist definert enn som en del av norsk kapital som ikke hyller Christiania-konstruksjonen, benytter jussen som "grådighetens håndlanger for å angripe det økonomisk rettmessige og forsvare det umoralske".
  Hvem er så denne fyrsten som så tindrende klart er i stand til å skille mellom gode og dårlige kroner, og som etterlyser verdiskaping framfor overskudd når penger skal plasseres? For å svare i Lindholts språkdrakt: en statsansatt børsspekulant med dine og mine skattekroner som finansielle instrument.
  Det gir ham en regjeringsvelsignet rett til å spekulere med folketrygdkroner for å sikre vår pensjon, samtidig som det åpenbart gir rett til å dømme levende og døde som bruker egne penger til den samme virksomhet? Hadde Lindholt fra sitt ståsted vært tøff nok til å adressere sine angrep, hadde det vært mulig å etterprøve hans verbale utfall på vegne av staten. Mener han for eksempel at fanden er visualisert i dem som angriper Christiania-konstruksjonen, har han samtidig sagt at arkitektene bak finanskolossen tilhører det verdiskapende og moralsk opphøyde korps av finansielle riddere. I så fall må Lindholt blant annet ha glemt de juridiske krumspring som konsernledelsen i Storebrand måtte foreta etter avsløringen av egenhandelskandalen like før fusjonsplanene ble kjent. Han må ha glemt hvordan konsernledelsen i Storebrand har knyttet hele sin private formue til utviklingen av forsikringsgiganten, og han må ha glemt hvordan alliansepartneren Kreditkassen i sin tid satte over styr det meste av formuen.
  Det må han for så vidt gjerne gjøre, men ikke dersom han skal avgjøre konkurransen om hvem som er mest verdiskapende i dette landet: Tore Lindholt, Åge Korsvold eller Kjell Inge Røkke. En mann som selger ei øy i Oslofjorden og klarer å innbille et samlet norsk pressekorps at han gjør det for å tekkes den norske folkesjela, vil leve lenge og lykkelig i landet, og har neppe problemer med å vise både til industrielle og finansielle resultater. Særlig ikke dersom resultatet til sjuende og sist blir at staten og Folketrygdfondet for å beholde sin makt i næringslivet kan bli dem som plukker opp Røkkes aksjepost i Storebrand den dagen han realiserer aksjene. Det merkelige i Lindholts resonnement er at hvis Røkke i dag selger posten med betydelig fortjeneste, så er Røkke en finansiell ramp, mens kjøperen driver verdiskaping.
  Tore Lindholt gjorde, på tross av sin statlige forankring og tunge posisjon i aksjemarkedet, et poeng av at han snakket som privatperson og ikke som direktør i Folketrygdfondet. Kanskje Thorbjørn Jagland burde prøve det samme når han skal forklare forskjellen på offentlig forbruk som skaper og ikke skaper inflasjon?


[ :nyheter | :meninger | :sport | :nett | :respons | :guiden | :spill | :annonser ]

© Dagbladet