Når Anne Enger Lahnstein trekker seg som statsministerkandidat to måneder etter Senterpartiets landsmøte, skjer det ikke frivillig. Dagens meningsmålinger gir forklaringen.

Nytt kort i sentrum
I mangel av egen suksess, er som kjent andres ulykker heller ikke å forakte. Slik er det på mange av livets felter, men ingen steder så utbredt som i politikken. Der er heller ikke skadefryd noe ukjent fenomen. I dag får Senterpartiet merke det.

Av ARNE FINBORUD
En titt på dagens meningsmåling viser at bare Carl I. Hagen har grunn til våryrhet. Han er samtidig den eneste som har meldt seg ut av all regjeringsdebatt. Det burde virke ekstra tyngende på de andre. Men i Senterpartiet skjer det plutselig mye uventet. Derfor blir all oppmerksomhet rettet dit. Inntil i går var partiet Lahnsteins eiendom. Så ble Johan J. Jakobsen gitt tilbake et stykke av arvegodset. Tilsynelatende skjedde det ved en frivillig abdikasjon som statsministerkandidat, men så enkelt var det selvsagt ikke.
I dag får så partiet en smell uten like på meningsmålingen her i avisa. Nå er det nesten jevnbyrdighet i sentrum, men det er ikke det viktigste. Med dagens oppslutning er hele sentrumsalternativet i ferd med å skli ut av virkelighetens verden. Det blir vanskelig å stille en regjering på beina med bare 25 prosents oppslutning. Det går et slags minstemål rundt 30 prosent. Men det gjør det for flere, også for Arbeiderpartiet.
Men et tilbakeslag for partiet knapt fire måneder før valget er selvsagt ikke nok til å gjøre bytte i toppen, særlig ikke når det bare er to måneder siden landsmøtet der Anne Enger Lahnstein ble hyllet som partileder og statsministerkandidat. Noe må ha skjedd i mellomtida. Lahnstein er kommet i skyggen av Bondevik som lederfigur for sentrumspartiene. Bondevik er også mer akseptabel for velgere flest, selv blant Senterpartiets tilhengere. Særlig den siste tida har avstanden mellom de to økt. Lahnstein selv var ærlig nok til å peke på egne svakheter i går. Hun er for lite samlende. Her kunne langt sterkere ord brukes. I enkelte kretser, særlig i Oslo-området, er hun rene fyordet. Bare Lundteigen er verre.
Det er et paradoks at Lahnstein bakket ut så snart sentrumsalternativet var i havn. Det er ingen tvil om at det fra starten var hennes prosjekt. Hennes mål var å isolere Høyre, og da måtte de to andre sentrumspartiene over på hennes side. Alternativet var å fri til Arbeiderpartiet. Noen tilnærming til Høyre er det ikke snakk om, verken for henne eller partiet. Det ble igjen understreket i det nøye planlagte intervjuet i Aftenposten i går. Det veivalget gjorde partiet allerede i 1990, selv om noen ennå ikke har oppfattet det. De som måtte se en åpning mot høyre med Johan J. Jakobsens inntreden, har sett syner.
Det dramatiske skiftet i går skyldtes at egenmarkeringen av partiet er kommet i skyggen av sentrumsalternativet. Det er partistrategenes forklaring på problemene. Nå skal Lahnstein ut i felten og renpusse partiprofilen igjen, for det er hun best til. Det er et dristig opplegg, for her kan det fort bli ritt på to hester. For ikke bare er hun fortsatt partileder, hun skal også være den politiske sjefen. Det sa kandidat Jakobsen klart i går. Det blir en annen situasjon enn i Kristelig Folkeparti, der Bondevik fortsatt styrer politikken. Likevel blir nå Jakobsen en mer sentral figur i Senterpartiet. Og det må skje på bekostning av Lahnstein.
Nå er enda et spenningsmoment kastet inn i politikken like før valget. Kan den nye lagoppstillingen snu den negative trenden for partiet og dermed redde sentrumsalternativets troverdighet? Her er den ene gjetningen like god som den andre. Velgerne flyter rundt i terrenget mer forvirret og troløse enn noen gang. En tredjedel av dem sitter forresten på gjerdet. Til Jakobsens fordel vil det utvilsomt tale at han er rundere og mindre kontroversiell enn Lahnstein. Ingen blir skremt av ham. Men vi skal heller ikke glemme at Jakobsen fullt og helt har vært med på den snuoperasjonen som har endevendt Senterpartiet og skapt nye skillelinjer i norsk politikk de siste åra. Han har vært en viktig del av den prosessen.

© Dagbladet