De siste utopister
Av SINDRE HOVDENAKK
KØBENHAVN (Dagbladet): Når «Jerusalem» blir det samlende tema for en verdslig nordisk litteraturfestival i 1997, er det selvfølgelig et tegn i tida. Ikke bare et tegn på sakral lengsel og religiøst svermeri i sin alminnelighet, men vel så mye på at vår sivilisasjons messianske drømmer og utopiske lengsler - i sine allehånde former - igjen er gjenstand for fornyet og forsterket litterær granskning.
   Konferansen «Ord i Nord», som arrangeres av Nordisk Ministerråd, tidsskriftet Nordisk Litteratur og avisa Politiken i fellesskap, tok i år konsekvensen av den fornyete Jerusalem-interessen. En interesse som blant andre vår egen Bragepris-vinnende essayist Sven Kærup Bjørneboe står som eksponent for. Det samme kan vel delvis sies om Edvard Hoem, som deltok under konferansen i godt selskap med blant andre György Konrad og Alain Finkielkraut.
   Jerusalem som den første og siste av våre store religiøse lengsler, og den utopiske drømmen for tre verdensreligioner, ble et sammenbindende tema for en rekke forfattersamtaler, paneldebatter og diskusjoner. Andektighet kan være et nærliggende ord for å beskrive stemningen ved de svært godt besøkte publikumsarrangementene, som for en stor del fant sted i Politikens avishus.
   Så kan det selvfølgelig være fristende å satirisere over at det var nettopp Politiken - Brandes-brødrenes eget fyrtårn og den nordiske kulturradikalismens intellektuelle fødestue - som åpnet dørene for de allehånde Jerusalem-svermere som hadde funnet veien til Rådhusplassen. Da overser man imidlertid at den utopiske lengselen på ingen måte har vært forbeholdt de religiøse bevegelsene dette hundreåret. Messianske drømmer og jordiske utopier har pervertert alle vår tids store politiske massebevegelser. Selv vår hjemlige, institusjonaliserte kulturradikalisme har i sin moderne hybris nøyd seg med å erstatte de hinsidige utopier med de dennesidige.
   Det er under denne blodstripede himmelhvelvingen vår tids mennesker nå søker sammen for å sortere sine egne lengsler, på et tidspunkt da den allmenne forvirring er i ferd med å nå sitt klimaks. Behovet for en ny strukturering vil ikke bli svakere de neste par årene.
   Drømmen om - og lengselen etter - utopiene vil heller aldri forsvinne. Men erkjennelsen av at realiseringen av våre utopier kan skape mer ubehag enn tilfredsstillelse bør man også ha med seg på veien mot sekelskiftet. Den israelske forfatteren Irit Linor sa det på sin egen måte: «Sometimes Utopia really sucks!»

© Dagbladet