[Meny]
DAGBLADET [Ledere] [Kommentar og kronikk] [Anmeldelser ] [Skribenter] [Kulturdebatten] [S&Oring;K]


Helmut Kohl og Jacques Chirac har begge påført seg helsetruende selvskudd. Resultat: Alvorlig politisk krise i Tysklandog Frankrike, mens ØMU-byggverket vakler.


Fiasko-kameratene
Hvis ikke alle eksperter går grundig i vannet, sitter Frankrikes president Jacques Chirac i kveld med skyld og ansvar for at sentrum/høyre-koalisjonen er ute av regjeringskontorene de neste fem årene. I Tyskland er Helmut Kohl sentrum i den kraftigste politiske storm i hans politiske karriere, og selv ikke all verdens ros fra president Bill Clinton kan forhindre at hans autoritet er tynnslitt.

Av ARVID BRYNE
Chiracs politiske samliv med Alain Juppé var ikke lykkelig. Det skyldtes ikke den personlige kjemien de to imellom, snarere tvert imot. Det finnes knapt noe menneske Chirac setter så høyt som sin nå avsatte statsminister. Ifølge presidentens gjentatte forsikringer, var Juppé den eneste som kunne sette den nødvendige politikk ut i livet. Sørgelig nok var det ingen andre som delte dette synet. Problemene hopet seg opp. Tallet på arbeidsledige bare økte. Selv om Frankrike igjen er fullverdig medlem av NATO, har forholdet til USA låst seg over en krangel om hvem som skal ha kommandoen på NATOs sørflanke.
   Det var et politisk ekteskap hvor partene var så travelt opptatt med å ta hensyn til hverandre at de glemte hensynet til velgerne. Derfor måtte statsminister Alain Juppé gå etter første valgomgang forrige søndag. Chirac ble mer enn sjokkert over velgernes utakknemlighet. Han ble så handlingslammet at han ennå ikke formelt har utpekt Juppés etterfølger.
   Chirac skrev ut nyvalg ett år før fristens utgang. Han ville sikre seg parlamentarisk albuerom for den økonomiske og sosiale innstrammingspolitikk som han anser nødvendig før tilslutningen til den økonomiske og monetære union (ØMU) 1. januar 1999. Valgseieren skulle sikres gjennom en overraskelseseffekt: Verken sosialistene, kommunistene eller Le Pens Nasjonale front var på noen måte forberedt på valg med så kort tidsfrist.
   Den såkalte euroskepsisen blir gitt som hovedgrunn for at franskmenn sier nei til den sittende regjering og ja til både venstreside og Nasjonal Front. Le Pens tilhengere er rabiate nasjonalister og påstår at Chirac med sin politikk vil selge fransk selvråderett. Om Lionel Jospin blir leder for en sosialistregjering eller om han må gå i koalisjon med kommunistene, gjenstår å se. Men i europapolitikken er de pragmatikere. De vil myke opp kriteriene for tilknytning til ØMU, og ikke tviholde på det fremste medlemskapskriteriet, som går ut på at underskuddet på statsbudsjettet maksimalt kan utgjøre tre prosent av brutto nasjonalprodukt.
   Det er dette kriteriet, og Tysklands problemer med å oppfylle det, som har fristet Kohl og hans finansminister Theo Waigel til det som i ironisk økonomisk språkbruk kalles «kreativ regnskapsførsel». De har funnet ut at ved å oppskrive verdien av gullreservene i Bundesbank, kan de skrive ned underskuddet på nasjonalproduktet fra 3,2 prosent til 2,9 prosent og så vidt passere nåløyet.
   Dette regnskapsmessige triks har utløst en storm av protester fra mange hold, først og fremst fra Den tyske forbundsbanken som rett og slett har erklært regjeringen krig. Bankens sjeføkonom, Otmar Issing, sier regjeringens situasjon er desperat og at det er dens egen handlemåte som har brakt den opp i uføret. Han får støtte av tysk LO, arbeidsgiverne og den tyske finansverden for øvrig. Et medlem av Forbundsbankens råd sier det er bedre med et «ærlig» underskudd på 3,2 prosent enn et «kreativt» på 2,9. Både sosialdemokratene og De grønne tar saken opp i Forbundsdagen til uka og vil forlange finansministerens hode på et fat. Det skal ikke mer til enn et par overløpere fra Kohls egne rekker før landet befinner seg i en alvorlig parlamentarisk krise, og dette kan ifølge godt plasserte observatører godt skje.
   I London kan man både ane et snev av skadefryd og en klar takk for sist til tyskerne for deres manglende støtte i pundkrisen i 1992. De ser også den voksende krisen som en bekreftelse på at Storbritannia valgte riktig ved ikke å gå med på ØMU i første omgang.


[
:nyheter | :meninger | :sport | :nett | :respons | :guiden | :spill | :annonser ]

© Dagbladet