Formelen for suksess
AV STÅLE WIKSHÅLAND
Fire av ti, altså nesten halvparten av alle CD-er med klassisk musikk som selges i Norge, er en Naxos-utgivelse. De internasjonale tallene ligger ikke langt etter. I så måte har det store, lille selskapet all grunn til å markere sitt tiårsjubileum.
  Mer enn noen annen enkeltfaktor har nemlig Naxos-suksessen endret betingelsene for plateproduksjon og platesalg, på verdensbasis, fordi de har halvert hva folk etter hvert synes det er rimelig å betale for en klassisk CD.
Derfor er de store selskapene tvunget inn i sine mest oppfinnsomme hjørner, når også de nå lanserer billigserier av høy kvalitet basert på rikholdige backlists, som alle kom i full pris i det nye mediets første år.
  Hvordan har Naxos klart det? De miniserer brutalt på utgiftssida. Utgivelsene kjører i uniform produktdesign, musikerne på coveret er internasjonalt ukjente og får betalt en engangssum, ingen royalties. Naxos lanserer verker og ikke utøvere, og selskapet har etter hvert nesten hele repertoaret i sin katalog, aldri mer enn én innspilling av hvert verk.
  De fleste av Naxos' utgivelser finnes i minst én bedre eller mer interessant innspilling på de mer etablerte merkene. Derfor er de sjeldne gjester i platespalter basert på utvalg fra det aller beste. Til gjengjeld gjør Naxos nesten ingen dårlige innspillinger. Det er dette, sammen med tilbudets omfang og pris som er formelen for suksessen. Du kan gå inn i hvilket som helst plateutsalg, be om et verk og si at du skal ha Naxos-utgaven - og få noe brukbart, mange ganger noe riktig bra.
Og noen ganger innspillinger som ingen andre har gjort, sluttsteinen i bevisførselen for at Naxos' suksess skyldes at de ikke valgte å satse på de store slagerne, men mer i sosialdemokratisk ånd på å bli heldekkende - og billige. Mer IKEA-modellen enn REMA 1000, for å si det på den måten.
  Det hadde ikke vært den hypereffektive og godt tenkende norske Naxos-avdelingen under ledelse av Reidar Mikalsen, om ikke det norske jubileet var profilert med en kulturpolitisk vri. I dette tilfellet to nye plater med unge, fremadstormende utøvere, pianisten Håvard Gimse med Geirr Tveitt og fiolinisten Henning Kraggerud med Grieg; utgivelser som det norske musikkmiljøet har ventet på.
  Makter de å følge opp den linjen, blir de nok hyppigere gjester på avisenes kultursider også, i diskusjonene om hvem som ikke bare fyller ut volumet, men også endrer konturene i framtidas musikklandskap.

© Dagbladet