Norsk politikk er i ferd med å oppløses til en suppe uten smak: Verken regjeringsparti eller opposisjon har noe uomtvistelig sentrum.

Suppe uten smak
Har du problemer med å følge med i norsk politikk for tida? I så fall - fortvil ikke. Det er ikke din innsikt det er noe i veien med. Det skyldes norsk politikk. Den er uten klart tyngdepunkt. Det er ikke til å undres over at mellom 30 og 40 prosent av velgerne ikke vet hvilken suppe de foretrekker tre måneder før valget.

AV GUDLEIV FORR
Regjeringen selv er under press både i eget parti og fra opposisjonen i Stortinget. Fra det nordenfjeldske Hell rapporterer avisene om opprør mot statsministerens lederstil og hans nærmeste rådgivere. Og i Stortinget overrumples regjeringspartiet av systematiske overbud. Statsministeren mangler autoritet og opposisjonen mangler lederskikkelse.
  Thorbjørn Jagland startet jo så bra. Han gjorde regjeringen til partiets sentrum. Han tappet partikontoret for all kraft og etterlot den nye partisekretær Solveig Torsvik som ekspedisjonssjef for løpende organisasjonssaker. På statsministerens kontor gjenoppsto partikontorets sterke kvinne Britt Schultz som stabssjef. Hun skulle trekke opp prinsippene for den nye samrådspolitikken og overvåke at den ble gjennomført i praksis. Nå omtales hun som inkompetent av anonyme partikadre. Nikodemus er på ferde i natten.
  Som statsminister skulle Thorbjørn Jagland ta skrittet for fullt inn i det postmoderne samfunn. Han inviterte til politiske prosesser utenfor det gamle partisystemet og uavhengig av det etablerte byråkrati. Til dette måtte han samle all makt på statsministerens kontor. Siden har en håndfull statsråder vært innom regjeringen for å snu, og den siste justisminister har brukt taburetten som springbrett for å bli ny LO-sjef.
  Den gamle LO-sjefen sitter derimot igjen på Youngstorget og viser med all tydelighet at makta likevel sitter der. Statsministeren skryter av at det aldri har vært så fint og harmonisk mellom regjeringen og LO som nå. Men er det så rart da, når LO-sjefen får det som han vil? Han har fått Brustad-bua som alternativ til søndagsåpne butikker. Han sørget for å kneble de offentlig ansatte i tariffoppgjøret og knuste akademikernes håp om en bedre økonomisk tilværelse. Og han får det som han vil i saken om gasskraftverk på Vestlandet. Thorbjørn Jagland snakker mye om dialog, men hans forhold til Yngve Hågensen antar mer og mer karakter av monolog.
  Så har kanskje partiet et annet sentrum? Men de som kunne være det, forsvinner jo ut. Rune Gerhardsen satser på det postmoderne samfunns vekstnæring, lobbyvirksomhet hos Geelmuyden.Kiese. Terje Rød-Larsen er blitt frittstående konsulent med verden som operasjonsfelt. Jens Stoltenberg trives som onkel Skrue i pengebingen. Arbeiderbladet er nok blitt et uavhengig organ, men heiser ingen opprørssignaler for en framtid uten Jagland.
  Opposisjonen så? De har jo flertall om de vil ha makten også før valget i september. Hittil har de greid å samle seg om det Arbeiderpartiet var før. Men med Lund-kommisjonen vedlagt protokollen om en uke eller så, er også overvåkingsskandalene et tilbakelagt angrepsmål. I denne situasjonen oppmuntres opposisjonen til uansvarlighet. Den har intet annet å by enn overbud. Den populistiske besvergelsen er: «I verdens rikeste land må det la seg gjøre å løse...» Prioritering blir profilering, og fordi de aldri vet helt sikkert hvor de får flertall for sine bud over regjeringens bud, må opposisjonspartiene til enhver tid ha mange overbud på gang.
  Sentrumspartiene har rett nok samlet seg om noen sentrale hovedspørsmål foran dagens behandling av langtidsprogrammet. Men opptakten virker haltende. Skal de samarbeide mot venstre eller mot høyre? Dette sentrum har selv intet sentrum, i beste fall framstår det som en elipse. Det erklærte tyngdepunkt selv, Senterpartiet, illustrerer dette perfekt: Anne Enger Lahnstein, sentrumspolitikkens sterke kvinne og det postmoderne Norges valkyrie i kampen mot industrisamfunnets høyre- venstre-inndeling, får ikke lenger være statsministerkandidat.
  Norge begynner å likne på den fjerde franske republikk. Her er intet flertall for en ansvarlig politikk med sammenheng. Siden Jagland tiltrådte i oktober har politikken mer vært i medienes hånd, enn i politikernes. Alt kan skje, både i Stortinget og blant velgerne. Men nå satser Arbeiderpartiet på Gro Harlem Brundtland, Senterpartiet på Johan J. Jakobsen og KrF på Kjell Magne Bondevik. Noe er bestandig i norsk politikk, selv under det postmoderne kaos.

© Dagbladet