Storebrand tilbyr nå privat forsikring så de friskeste blant oss kan kjøpe seg ut av helsekøene. Kronikerne og gamle blir fortsatt det offentliges ansvar.

Slik øker forskjellene
Storebrand lover at den nye operasjonsforsikringen som bare kan tegnes av friske personer mellom 14 og 59 år, vil virke som et helsepolitisk utjevningstilbud. Nå skal også folk med midlere inntekter kunne kjøpe helsetjenester på det private markedet.

Av SISSEL BENNECHE OSVOLD
Det er altså den tilfredse majoritet, middelklassen, som heretter får adgang der det tidligere bare var de rikeste og de for arbeidsgiverne mest uunnværlige som slapp inn, nemlig på de dyre privatklinikkenes operasjonsbord. Noen har alltid kunnet kjøpe seg ut av helsekøene. Det nye er at nå kan flertallet gjøre det.
  Prisen ligger mellom 103 og 428 kroner måneden for yngste og eldste forsikringstaker. Kvinner betaler gjennomsnittlig litt mer enn menn, fordi vi visstnok er litt sykere gjennom livsløpet, røykere betaler 50 prosent mer enn ikkerøykere og samlet utbetaling på en polise kan ikke overstige 1,6 millioner kroner. Pengene utbetales enten du foretrekker å vente i kø på operasjon på offentlig sykehus eller du kjøper operasjon i utlandet eller på en norsk privatklinikk.
  Dette kan vi tilfredse selvsagt hilse velkommen. Selv vi med antydning til sosial samvittighet kan vise håndflatene i en gest av oppgitt solidaritet med alle lag av folket, fordi private sykeforsikringer er det ultimate beviset på at det offentlige helsevesenet ikke fungerer, som Høyres medlem i sosialkomiteen, Annelise Høegh, sier.
  Når de styrende myndighetene har bevist at de ikke duger til å fordele helsetilbudet rettferdig mellom oss vanlige folk, da kjøper vi som kan rettferdigheten selv, privat. Og dermed blir det vel mer ressurser tilbake til det offentlige helsevesenet som fortsatt slipper konkurranse om de fattige pasientene, de gamle og sykeste, minstepensjonistene, kronikerne, de med psykiske lidelser og kompliserte diagnoser som ikke uten videre lar seg operere bort?
  En populær teori, dette. Hvis det ikke var for at vi vet bedre. I land som lenge har praktisert parallelle helsetilbud, ett offentlig og ett forsikringsfinansiert privat, er det få samfunnsarenaer som demonstrerer klasseforskjellene tydeligere enn nettopp dette todelte helsetilbudet: Et faglig utarmet og ressursfattig offentlig tilbud for de sykeste, svakeste og fattigste. Mens den av forsikringsbransjen godkjente middelklassen er sikret den ypperste behandling av de beste fagfolkene, som selvfølgelig alle vil arbeide der ressursene, det faglige miljøet og lønningene er best, på privatklinikkene.
  Blant de få ting vi vet med sikkerhet, er nemlig følgende: Når offentlige ordninger ikke lenger omfatter middelklassen, men retter seg mot de svakeste og mest trengende, da står kvaliteten på tilbudet foran et svimlende fall. Det er det samlede flertall, inklusive den politisk mektige middelklassen, som garanterer at kravene til kvaliteten på de offentlige tjenester blir framført med tyngde og ikke kan avvises av våre politiske myndigheter.
  Hele den skandinaviske velferdsmodellen er bygd på dette grunnlaget. Velferden skulle ikke være en behovsprøvet velgjerning beregnet på de antatt verdigste blant de svake, men en rettighet alle hadde krav på og som vi søkte å fordele mellom oss etter prinsippet om at de mest trengende i det minste kom først i køen.
  I praksis skal det nok ta tid før et tilstrekkelig antall forsikringstakere representerer en etterspørsel etter private helsetjenester som vil stoppe Gudmund Hernes' ambisjoner om å styrke det offentlige tilbudet. Da tror jeg heller at folk vil bruke utbetalingen på rekonvalesens og nye møbler etter at de har latt seg operere på et offentlig sykehus.
  Private sykeforsikringer er ikke først og fremst et bevis på at den offentlige velferdsmodellen revner som konsekvens av politikernes udugelighet. Så dårlig er ikke behandlingstilbudet. Men i den pågående striden mellom styringsivrige helsemyndigheter og egenrådige leger kan den påståtte hovedperson, pasienten, nok få det for seg at hun i det minste tildeler seg en viss grad av medbestemmelse ved å tegne en operasjonsforsikring.
Vart du skræmt no, Hernes?

© Dagbladet