Dårlige bøker
Av ANDREAS WIESE
Norske forfattere utgir noen elendige bøker. Ikke kan de noe for det heller.
Forleden tok jeg en norsk roman ut av bokhylla. I 1990 ble den innkjøpt som en vanlig norsk fullprisbok. Nå, i 1997, var den på full vei mot bøkenes kirkegård.
På sju år hadde papiret gulnet og blitt stivt, arkene blokket seg der jeg bladde. Om få år vil denne boka ikke lenger være en bok, bare en trist klump død tremasse. Samme skjebne vil ramme nesten alle nyere norske romaner og mange diktsamlinger. Det er snakk om en skjult kulturskandale.
  Årsaken ligger i kvaliteten på papiret. Norske romaner trykkes oftest på det papirbransjen kaller «romanpapir». Har man respekt for romaner, lyder jo det fint. Sannheten er at romanpapir er omtrent det billigste og dårligste man får kjøpt. De fleste reklamebrosjyrer i din postkasse trykkes på bedre papir enn bøkene som skal bli vår framtidige kulturarv.
  Når bokbransjen slipper unna med å levere så dårlig kvalitet, skyldes det at så få er klar over hvor viktig papirkvalitet er for bøkers holdbarhet. For de fleste som kjøper bøker, tror de gjør en varig investering for bokhylla. Grunnen til at «romanpapir» har så kort levetid, er at papirmassen er treholdig - den er ikke renset for cellulosen den opprinnelig ble laget av.
  Underlig er det at det nettopp er de bøkene forlagene får støtte til å utgi, som utgis på det dårligste papiret. Biografier, som ikke hører inn under noen innkjøpsordning, produseres tradisjonelt med et papir av høyere kvalitet. Går du i bokhylla og åpner en biografi, er papiret oftest fint, tett og hvitt. I en roman er det grovere, mer porøst - og på full fart mot undergangen. Og nyere romaner er dårligere enn gamle, nå trykkes pocketbøker og innbundne på samme kvalitet papir. Det skjedde ikke før.
  Selvsagt gjør forlagene dette for å spare penger. Men hvor mye sparer de egentlig? På en vanlig roman ville det koste hele 90 øre pr bok å oppgradere til en anstendig, trefri kvalitet. For å spare 90 øre dømmer altså forlagene, med vitende og vilje, sine forfatteres verker til en for tidlig forråtnelse og død.
  Hva kan gjøres? Norsk Kulturråd kjøper inn 1000 eksemplarer av norsk skjønnlitteratur, for at bøkene skal være tilgjengelige i bibliotekene. Da burde det være enkelt for dem å stille krav om at bøkene trykkes på et anstendig, varig papir.
  For én ting er sikkert: Norske romaner er for tida mer verdt enn papiret de er trykket på.

© Dagbladet