Statsråd Bendik Rugaas vekker tingmennenes og -kvinnenes mobbeinstinkter. Men han bidrar også selv til å framkalle våre slette instinkter.

Snill mann, galt sted
Det er i Stortinget som i skolegården: Den som skiller seg ut, blir mobbet. Den gjennomsnittlige backbencher har liten overbærenhet med avvik fra den grå parlamentariske middelvei. Men kan det tenkes at statsminister Jagland grep feil da han trakk riksbibliotekar Bendik Rugaas opp av hatten?

Av GUDLEIV FORR
I alle fall er jeg glad jeg ikke våknet til gårsdagens oppslag i flere aviser og var statsråd Rugaas. Han må ha gjort mye galt da han tirsdag skulle forsvare det han egentlig er med i regjeringen for, nemlig langtidsprogrammet. Opposisjonens representanter fryder seg når de, som Carl I. Hagen, kan hevde at planleggingsministeren oppfører seg som en fisk på land.
   Nå skal det sies at det i Stortinget har vært mange slike skapninger. Det er rett nok vel 20 år siden Carl I. Hagens forgjenger Anders Lange fikk samme behandling av Stortinget. En norsk parlamentariker skal helst være en lun forteller fra de dype skoger. Anders Lange var uvøren i politikken og flammende i formen. Den dobbelte doktor Per Lønning kunne nok bli biskop to ganger, men ble heller ikke godtatt av den jevne representant de to periodene han satt. Han hevet seg imidlertid arrogant over det.
  Da Einar Gerhardsen kom med sin nye regjering høsten 1945, var det også mange av statsrådene som både var fremmede for det politiske spillet og lite villige til å ta signaler om parlamentarisk skikk og bruk. Men med den styrken som det gir å ha et stort flertall i ryggen, overså de forsøkene på mobbing. Erik Brofoss talte til Tinget som om det var til hovedfagsstudenter i sosialøkonomi, og selveste C.J. Hambro lot sine sarkasmer om det sosialøkonomiske abrakadabra flomme over den politisk utrente finansministeren som aldri skjønte Tingets krav simpelthen fordi han ikke gadd.
  På den annen side er det også mange gode eksempler på at intellektuelle har hatt evnen til å forstå Tingets kultur. Trygve Bull kunne fascinere lek og lærd med sine perspektivrike utsyn over sakene når han grep ordet. Men han tok også hensyn til det tunge gjennomsnittet. Han glemte aldri hvor bondetingmennene satt.
  Som statsråd har nok Bendik Rugaas vært spesielt uheldig. Han fikk etterveene av Terje Rød-Larsen-saken, superministeren som skulle innvarsle den nye tid i norsk politikk. Han arvet en ny retorikk, men hadde selv intet forhold til den. Derfor ble han hjelpeløs da han begynte å skissere det norske hus på en serviett. Men dertil får han også en valgkamp på nakken før han har gått den politiske læretida. Regel nummer én i politikken er jo at det er tillatt å sparke beina under en politisk motstander dersom du og ditt parti har fordel av det. I en valgkamp slipper ingen unna om han har en sprekk i visiret.
  Thorbjørn Jagland så noe riktig da han bevisst gikk utenom partiet for å rekruttere statsråder. Partiet fungerer ikke godt som politikerskole for de beste. Og de glatte middelmådigheter som aldri dummer seg ut på Løvebakken, ville han unngå. Men når en statsminister griper så å si i blinde, risikerer han selvsagt også å gripe feil. Anne Holt vant nok Stortingets respekt den korte tida hun satt. Og Rugaas ble jo balansert mot Ranveig Frøiland. Men det er en personlig dimensjon også i politikken, og flaks og uflaks følges når en statsminister henter medarbeidere utenfra. I dette tilfellet hjelper det ikke å ha politisk førskoletid fra stortingsbibliotekets tilsynskomité, som Rugaas påberoper seg.
  Einar Gerhardsen reflekterer over disse spørsmålene i sine memoarer i forbindelse med Kings Bay-saken, da industriminister Kjell Holler måtte gå. Hans erfaring var at de statsrådene utenfra som klarte seg best, var de som hadde en viss erfaring fra brede organisasjoner. Der lærte de både saksbehandling og menneskebehandling.
  Nå er det en annen tid, men politikken har sine krav og alle kan ikke fylle dem. Politikken skal få fram våre beste kvinner og menn. Noen snubler på denne veien, som vi alle kan når vi står i valgsituasjoner i livet. Selvsagt kan intellektuelle også gjøre det bra som politikere. Men den ironiske avstanden som statsråd Rugaas fortsatt dyrker, tyder på at han ikke helt fatter hva politikken dreier seg om. Han har nok fått et umulig oppdrag som planleggingsminister i et uferdig politisk opplegg som ikke var hans. Men politikk dreier seg om å få gjennomslag, ikke om kjølig og kald analyse. Jeg tror Bendik Rugaas er en snill mann på galt sted.

© Dagbladet