Ikke først, men best!
AV FREDRIK WANDRUP
Den norske Rivertonklubben, som i dag feirer sin 25-årsdag, har gjort et poeng av at verdens første detektivfortelling ble skrevet av en nordmann. Maurits Christopher Hansen utga i 1840 historien «Mordet paa Maskinbygger Roolfsen», ett år før Edgar Allan Poe slo til med «Mordene i Rue Morgue».
   Men om Poe ikke var først, var han best. Sin status tatt i betraktning har han likevel bare vært sporadisk utgitt på norsk. André Bjerke har gjendiktet enkelte dikt, mens novellene har vært utgitt blant annet i pocketbok-serien «Alle tiders forfattere» og i «Den svarte serie». Det er derfor kjærkomment at Den norske Bokklubben, utgir «Mordene i Rue Morgue og andre selsomme fortellinger», et fyldig utvalg ved Rivertonklubbens president, Nils Nordberg, som også har skrevet et inspirert forord.
  Symptomatisk nok hviler et mysterium fortsatt over bortgangen til Poe, denne angstens og uhyggens store poet. Han ble funnet dødssyk etter en av sine voldsomme rangler. Poes drikkfeldighet har reist gamle problemstillinger: Hva kommer først, alkoholen eller galskapen? Poe selv svarer slik, i et brev som står sitert i den norske forfatteren Egil Rasmussens Poe-biografi, «Angstens dikter» (1949):
«...jeg er følsom av konstitusjon - nervøs i en meget usedvanlig grad. Jeg ble unormal, med lange mellomrom av skrekkelig normalitet. Under disse anfall av absolutt bevisstløshet drakk jeg - Gud alene vet hvor ofte og hvor meget. Som en selvsagt ting utledet mine fiender unormaliteten av drikkingen og ikke drikkingen av normaliteten.»
  Poe hevder med andre ord at alkoholen var medisin, og at det som kom først, var en depressiv legning, som igjen kan ha vært forbundet med den kreative evnen. Den var formidabel. Få har som Poe skildret de sjelelige katastrofene som forvandler livet til et våkent mareritt. Novellenes fysiske kulisser blir dramatiske metaforer for psykiske tilstander.
  Det gjelder for eksempel Moskøy i Lofoten, åstedet for «En ferd ned i malstrømmen». Etter en vanvittig heisatur ned gjennom strømmen, kommer hovedpersonen tilbake, levende, men «mit hår, som hadde vært ravnsvart dagen før, var så hvitt som du ser det nå.» Poe selv rakk ikke å få hvitt hår. Han døde 40 år gammel, og som Egil Rasmussen uttrykker det: «Han siste klare tanke var en bønn: Herren hjelpe min arme sjel.»

© Dagbladet