Mandag starter lagmannsrettens behandling av Gholam-saken. I denne saken avgjøres ikke bare skjebnen til den afghanske familien. Også Norges rettssikkerhet står på spill.

Farvel, rettsstat

"Ingen lov maa gives tilbakevirkende kraft," heter det i Grunnlovens paragraf 97. Likevel krever Justisdepartementet utvisning av hazarer som kom hit inntil sju år før loven trådte i kraft. Hvis lagmannsretten godtar departementets praksis, stadfester den at ingen født i utlandet kan føle seg trygg i Norge.
Av PETER NORMANN WAAGE
Ikke engang norsk statsborgerskap garanterer rettssikkerheten. Justisdepartementet har allerede trukket statsborgerskapet tilbake fra et annet medlem av Hazara-folket. Snart vil vel Justisdepartementet begynne å granske papirene til dem som flyktet til Norge fra Ungarn i 1956, eller dem som kom hit etter 2. verdenskrig.
For selv om utlendingsmyndighetenes offensiv foreløpig hovedsakelig gjelder én etnisk gruppe, kan ingen føle seg trygg. Heller ikke norske borgere født i landet kan lenger stole på at de lever i en rettsstat, til tross for at myndighetene nok vil ha problemer med å finne et sted vi kan landsforvises til. Myndighetenes praksis i kampen mot Hazara-folket bryter med Grunnloven, med maktfordelingsprinsippet om domstolenes uavhengighet - fordi departementet er anklager og dommer i samme person - og med prinsippet om en åpen og rettferdig rettssak. Man slår kort sagt strek over rettsstatstradisjoner dypt rotfestet i vår kultur. Det rammer alle.
Men det finnes forbilder også for dette - i Sovjetunionen. Der var det heller ingenting i veien med grunnlov eller formelle strafferettsregler. Myndighetene fulgte bare ikke lovene, eller de fant de underligste krumspring for å slippe å følge den, akkurat som i Norge. Derfor kunne for eksempel Aleksandr Solsjenitsyn frakjennes sitt statsborgerskap ved et forvaltningsvedtak og sendes i eksil. Vi har "Lov om riksborgarrett" fra 1950, som gir retningslinjer for hvordan man får og mister statsborgerskap. Verken dom eller departementale vedtak kan frata en statsborgerskapet - hvis man da, slik praksis viser, ikke er hazar, og mistenkes for å lyve om hvor man kommer fra.
Det er utlendingsmyndighetenes begrunnelse for å bryte rettsprinsipper og forvandle statsborgerskapet fra å være garanti for rettsbeskyttelse til narraktig vits. Utlendingene mistenkes for å lyve, følgelig har de fått opphold eller statsborgerskap på falske premisser, og ut skal de. Men det er ikke bevist at de har løyet. Myndighetenes påstand står mot de tiltaltes forklaring - uten at departementet vil bringe sine beviser fram for åpen rett, med tilhørende strenge krav til bevisførsel. Stikk i strid med høyesterettskjennelsen nylig, benytter departementet anonyme vitner. De henviser til egne tilfeldige undersøkelser, og gir ikke utlendingene eller deres advokat innsyn i "bevisførselen".
I forarbeidene til den nåværende utlendingsloven heter det at brudd på den ikke behøver å strafferettsforfølges, men avgjøres av forvaltningen. Dermed oppnår man ikke bare raskere saksgang, man omgår foreldelsesfristen og setter til side prinsippet om at tvilen skal komme tiltalte til gode. Mens en grunntanke i strafferettspleien er at det er bedre å la skyldige gå fri enn å begå justismord, synes grunnholdningen overfor utlendinger å være at alle som kan mistenkes for brudd på utlendingsloven skal utvises. Landsforvisning er dessuten ingen straff, det er en "reaksjon". Straffen for å ha gitt falske opplysninger ved ankomst til Norge er bøter eller fengsel opp til 6 måneder - det samme som for naskeri.
Og når allerede veiledningen setter strek over grunnleggende rettsprinsipper, hvorfor da følge loven i det hele tatt? I paragraf 30 står at utlending som er født i riket og som seinere uavbrutt har hatt fast bopel her, ikke kan bortvises eller utvises. Men det hindrer ikke myndighetene i å utvise over ti Hazara-barn som er født her og aldri har bodd noe annet sted. Slik går en rettsstat til grunne.
I et rettssamfunn binder loven både myndigheter og borgere. De maktovergrep som UDI og Justisdepartementet nå begår, viser hvor lett selvfornøydheten gjør blind for at rettstradisjoner krever tenkning og sindighet. Rettssikkerheten overlever bare gjennom praksis - og skal til og med gjelde utlendinger.

© Dagbladet