Kommentarer

Bislett som skøytestadion vil både kunne bli et nostalgisk opplevesessenter for Jan Erik Vold & co, og samtidig en arena for fornyelse av idretten.

Lekegrinda Bislett
Dag Solstad gjør det. Jan Erik Vold gjør det. Anne-Marie Ottersen gjør det, og selv forsøker jeg etter beste evne å gjøre det. Hva da? Å dyrke denne besynderlige idrettsgrenen som heter hurtigløp på skøyter for menn.

AV TOMMY SØRBØ, KUNSTHISTORIKER og FORFATTER
Det er nemlig ikke harry for intellektuelle å snakke om skøyter lenger, vel å merke dersom det dreier seg om å bruke dagens skøyteidrett som en stemningsskapende faktor omkring sine egne barne- og ungdomsminner i femti- og sekstiåra, minner man gjerne spinner interessante sosialantropologiske og historiske betrakninger omkring, knyttet til det egalitære og uskyldsrene Etterkrigs-Norge.
  Dette må ikke forveksles med campernes ironiske badtaste-dyrking av fenomen innenfor populærkulturen. Skøyteinteressen er alvorlig og oppriktig, og den har gitt seg utslag i så vel samtidslitteraturen som i politiske utspill om å gjenskape Bislett som skøytestadion og gi utendørs skøyteløp en ny sjanse.
Motstanderne av dette forslaget har selvfølgelig helt rett i at Bislett som framtidig skøytearena umulig kan konkurrere med innendørs stadioner når det gjelder topptider. Dette burde imidlertid ikke være et problem, men en mulighet til å bryte den onde sirkelen som svært mange av dagens individuelle idrettsgrener er kommet inn i.
Problemet er nemlig at når stadig flere av de variablene som er nødvendige for å gå fort på skøyter, blir kartlagt, så vil marginene til slutt bli så små, at det til syvende og sist blir de tekniske forutsetningene som avgjør sportslig suksess. Og da tenker jeg ikke bare på idrettsutøvernes utstyr og kropp, men også på deres mentale utrustning.
  Moderne toppidrett skiller nemlig ikke mellom sjel og legeme. Et kobbel av psykologer, leger og teknokrater overvåker så vel den fysiske som den mentale treningen. De subjektive faktorene underlegges den instrumentelle fornuften, og sjeletrim blir like uunngåelig som sit-ups. Ved terapeutiske teknikker og håndgrep invaderer Willy Railoene våre unge idrettskvinner og -menn, og lærer dem at det lønner seg å gråte, og at følsomhet og kunstforståelse gir målbare resultater.
Resultatet blir en idrettsutøver så gjennomdisiplinert at han ikke lenger framstår som det vi tradisjonelt forstår som et individ, men som en gjenstand, eller rettere sagt som et slags avansert maskineri, der den enkelte nasjons og sponsors spissteknologi får anledning til å vise seg fram.
  På den måten holder idretten på å sage over den grenen den selv sitter på, for hvordan skal man holde på publikum når publikum ikke lenger har mulighet til å identifisere seg med utøveren? Man identifiserer seg med mennesker, ikke roboter.
Dette er for så vidt et problem som media lenge har hatt en fornemmelse av, og som de har forsøkt å løse ved selv å produsere de subjektive faktorene som skal til for å skape opplevelse og spenning. Jo kjedeligere og mer forutsigbar selve konkurransen blir, desto viktigere blir det å fokusere på alt som foregår utenfor banen eller skiløypa. På løssalgsavisenes sportssider foregår som bekjent de virkelige dramaene i garderobene, på pressekonferansene, seiersfestene og i hjemmene.
  Når det gjelder idretten selv, har også den forsøkt å bøte på problemet: Mens det tidligere var speakerens oppgave å servere oss tørre fakta, er dagens speakertjeneste mer og mer blitt en profesjonell lekeonkel som skal arrangere og regissere folkeliv i samarbeid med sponsorer og fjernsynsprodusenter. På Bislett-tribunen i femti- og sekstiåra var folkelivet noe som oppsto i kontrast til funksjonærenes hatt-og-frakk-formaliteter og den tekniske gjennomføring av arrangementet. I dag er folkelivet på tribunen langt på vei styrt av arrangørene selv: «Ta OL-sangen nå!» «La oss få OL-floka!» «Det er ti sekunder til CNNs sending, gi dem et skikkelig brøl!» «Ta bølgen, kongefamilien også!»
I lengden er denne formen for interaktiv styring dømt til å mislykkes. For uansett medieskapte idrettsstjernesåpeoperaer og velregissert folkeliv, vil publikums viktigste motivasjonskraft alltid være usikkerhetsfaktoren ved utfallet av selve konkurransen. Ingenting har en større makt over oss enn det ukjente. Den dagen de genmanipulerte, menneskeliknende kroppene nede på banen er fullstendig invadert av teknikken, vil også vår fascinasjon overfor dem forsvinne.
  Før vi kommer så langt, bør vi derfor ta forslaget om å la Bislett bli skøytestadion igjen, på alvor. Er vi først enige om at idrett skal være en form for lek som bygger på en gjensidig overenskomst, hvorfor ikke ta skrittet fullt ut og si at idrettsutøvere i vanlige yrker som ikke trener på heltid, ulltrikoter, vanskelige is- og værforhold er en del av premissene? Med slike snevre rammer vil kampen om å vinne bli minst like utfordrende som i dag. Og best av alt: usikkerhetsmomentene vil være flere, slik at publikumsinteressen kan bli større.
Bislett som skøytestadion vil både kunne bli et nostalgisk opplevelsessenter for Jan Erik Vold & co, og samtidig en arena for fornyelse av idretten, en fornyelse som må komme hvis ikke idretten skal gå under i sin egen suksess.