Stortingets kontrollkomité oste av lettelse da den presenterte innstillingen om Lund-kommisjonen: «Vi kan vel si vi er blitt en sammensveisa gjeng, Petter,» takket Arbeiderpartiets Gunnar Skaug komitéleder Thomassen, før han like godt takket NRK for at komiteens høringer ble direktesendt.

Vilje til oppgjør
Den rørende sommerlige harmoni som ble demonstrert i Stortinget står i sterk kontrast til all den bitterhet, urett og politisk fortielse selve sakskomplekset representerer. Med Lund-kommisjonen som grunnlag ønsker stortingsflertallet å sette et politisk punktum for striden som har rast om det hemmelige Norge. De kan ha lykkes, selv om noen sår aldri vil gro.

AV HARALD STANGHELLE
Lund-kommisjonens rapport sjokkerte det politiske Norge. Med all ønsket tydelighet viser den at Overvåkingstjenesten systematisk og i strid med sine instrukser organiserte klassisk politisk overvåking. Pinlig klart ble det dessuten dokumentert at hele rekken av stats- og justisministere ikke ønsket eller evnet å sørge for at det hemmelige Norge respekterte elementær rettssikkerhet. Og nettopp fordi Lund-kommisjonen ikke lot seg friste til billig historisk etterpåklokskap, men la hvert tiårs eget trusselbilde til grunn, virket konklusjonene ekstra sterkt. Det var ikke spøkelser norsk venstreside hadde sett, det var overvåkere.
  I går satte Stortingets kontrollkomité sitt stempel på Lund-kommisjonen. Ikke på et eneste sentralt punkt er flertallet (samtlige med unntak av Jan P. Syse og Carl I. Hagen) uenige med Ketil Lund og hans granskere. Når komitéleder Petter Thomassen konkluderer med at påstander om etterpåklokskap ikke har troverdighet, feller han samtidig en knusende dom over det Kåre Willoch og hele rekke av justisministere har brukt i sine forsvarstaler. På samme måte avviser stortingsflertallet blankt en lovtolkning som åpner for at AKP og Klassekampen kunne telefonavlyttes som et «forebyggende tiltak». Og justisminister Bjørn Skau får strykkarakter for at han gjennom sin uklarhet la grunnlaget for fortsatt politisk overvåking og registrering på 80-tallet.
  Det tas et klart oppgjør med «den kalde krigens mørke sider», for å låne Gunnar Skaugs ord. Og det er ofrenes virkelighetsbilde som nå adopteres av det offisielle Norge. Slik sett har hele dette traumatiske sakskomplekset ført til en unik konklusjon, på mange måter er det de politiske vinnerne som må tåle taperstemplet. Det bør det norske systemet tåle: Den kalde krigen er definitivt over, og en grundig loftsrydding er nødvendig for et samfunn som ønsker å gjøre opp status for å gå videre uten å bruke energi på den nære fortids overtramp.
  Veien fram til gårsdagens politiske konsensus har vært lang og hard. Det historiske ligger i at kampen om virkeligheten er over, og ofrene, tvilerne og kritikerne har fått rett. Slik gir dagens Norge en politisk og moralsk oppreisning til ofrene for en praksis der individets integritet og rettssikkerhet var gradert etter hvor på den politiske skala den enkelte befant seg.
  Mens mye av dette er uopprettelig historie, er Overvåkingstjenestens mapper fortsatt dagens virkelighet. Et flertall på Stortinget vil gi den enkelte mulighet til å få vite om registrering, og etter Lund-kommisjonens kriterier få adgang til sin egen mappe. Det er et langt skritt mot full åpenhet. Overvåkingstjenesten vil fortvile, de mest samfunnsbevarende kreftene ryste oppgitt på hodet, mens mange av oss andre konstaterer at det er et komplisert, men nødvendig verdivalg som er tatt. Det er en slags æresgjeld som gjøres opp. Kontrollkomiteen burde riktignok ha lagt klarere kriterier for når det skal gis innsyn, men la ikke det skygge for det faktum at det nå er lagt et grunnlag for åpenhet.
  Noen sår vil aldri helt gro, og vi vil helt sikkert få høre nye historier om det hemmelige Norge. Men det står respekt av 1160 sider signert Ketil Lunds kommisjon, og 290 sider signert Petter Thomassens komité. De representerer en vilje til innsikt, dokumentasjon og oppgjør som er spesiell - selv i vår åpne post-kald-krigsverden. Siden Engen-saken eksploderte sommeren 1989 har stadig nye avsløringer, fulgt av halvhjertede oppryddingsforsøk, ridd norsk politikk som en mare. I går så vi antydning til slutten på en epoke - det var ikke vanskelig å forstå kontrollkomiteens kollektive lettelse.

© Dagbladet