Konsernguttas tv-triumf
AV MARKUS MARKUSSON
I en pamflett som Norske Avisers Landsforening ga ut i anledning sitt siste årsmøte og som het «Avisene i en ny medietid», var planleggingsminister Bendik Rugaas en av bidragsyterne. Der siterer han fra Kulturdepartementets budsjettforslag hvor det står at «Ein skal vere varsam med konkrete spådomer om utviklinga i mediesektoren». En observasjon han slutter seg til - planleggingsministeren mener åpenbart at det er vanskelig å spå, særlig om framtida.
Men om medienes utvikling er det iallfall én spådom som aldri slår feil, og det er at den kan ikke politikerne styre. Det er sagt til kjedsommelighet i årevis at myndighetene kommer for seint med alle reguleringstiltak.
  Nå har Stortinget vedtatt loven om eierskap i mediene. Det begynte som en kulturpolitisk bekymring, fortsatte med et utvalg og en NOU fra 1995 som har vært på høring, mye fint sagt og skrevet om ytringsfrihet og mangfold og nå er alle bekymringer glemt. For i mellomtida har de frie markedskreftene ordnet opp selv og laget løsninger som myndighetene strør sand på.
  Dermed har vi et tv-bilde med to store operatører som har to kanaler hver. Det er i og for seg ingen dårlig løsning - den har virket kulturpolitisk tilfredsstillende i Storbritannia og kan gjøre det samme her. Medieminister Turid Birkeland ser de gode sidene ved løsningen og håper at TV2s bestyrelse av TVNorge skal holde god standard i begge kanaler. Det gjenstår å se hvor høy den blir - den aktuelle jubelnyheten fra den kant er at TV2 har kjøpt en kjempepakke med 225 filmer og assorterte serier for titalls millioner dollar fra Murdochs underholdningsfabrikk Fox i Hollywood.
  Av stortingsdokumentene framgår det for øvrig at politikerne har en rørende tro på forsikringene i eierskapsutvalget, der de toneangivende var Orklas, Schibsteds og A-pressens representanter. De bedyret at det er så gode tradisjoner i Norge at eierkonsentrasjon hittil ikke i nevneverdig grad har påvirket redaksjonell frihet, variert medietilbud eller ytringsfriheten. Og apropos det: Arbeiderbladet hadde i går en besk og kritisk artikkel om Schibsted og Kjell Aamots manøver fram til dagens situasjon, men nevnte ikke Alf Hildrum og Arbeiderpressens deltakelse.
  De triumferer begge. Nå eier Arbeiderpressen og Schibsted det meste av de såkalte meningsbærende medier i Norge, og de eneste som sitter igjen med bekymringer, er SVs politikere. Deres medietalskvinne Jorunn Hageler sa i debatten i Stortinget at nå godter de seg, konserngutta, når de hører hvordan vi forsøker å regulere eierskapet. De sitter der med sine godt betalte advokater og trekker på smilebåndet av oss.

© Dagbladet