Drammensbomben var en Oklahoma-bombe. Timothy McVeigh sprengte bilbomben i Oklahoma City i 1995. Han kan bli henrettet,men han tar noe av nasjonens uskyld med seg i graven.

Terrorist og martyr
WASHINGTON (Dagbladet): Vold går som en blodfarget, rød tråd gjennom den amerikanske historien. Nybyggerne skjøt og hengte. Kolonistene førte utryddelseskrig mot urbefolkningen. Det raste en borgerkrig gjennom den unge nasjonen. Det har vært blodige opprør med røtter i diskriminering på grunnlag av rase og økonomi. Organiserte kriminelle har myrdet hverandre og andre. Men indre terror er noe nytt.

AV HALVOR ELVIK
Da en bilbombe rev i stykker Alfred P. Murrah-bygningen i Oklahoma City den 19. april 1995 og drepte 168 mennesker, ble mistanken straks rettet mot utenlandske terrorister. Politiet arresterte en utlending som seinere ble sluppet fri. Timothy McVeigh ble også nesten sluppet fri. Den unge dekorerte sersjanten fra Golfkrigen ble ikke arrestert fordi han var mistenkt for bombeterror, men fordi han ble tatt i en rutinemessig trafikkontroll.
   Men bakakselen på en kassebil fra utleiefirmaet Ryder traff en liten personbil og landet deretter i gata noen kvartaler unna Alfred P. Murrah-bygningen. Deler av et serienummer på akslingen førte agentene til et utleiefirma og derfra til et motell som hadde en adresse som kunne knyttes til Timothy McVeigh. Etterlysningen med hans navn kom bare minutter før trafikksynderen skulle løslates.
  I stedet for å forsvinne, ga han et renvasket, kortklipt og ganske sympatisk ansikt til nasjonens nyeste mareritt, Amerikas indre terror. I de to årene som er gått siden eksplosjonen, er miljøet som terroristen beveget seg i blitt kartlagt og beskrevet i bøker, aviser og TV-programmer. Gruppe etter gruppe av tungt bevæpnete høyreekstremister er blitt hentet fram i lyset; mennesker, flest menn, med rabiate forestillinger om politikk, rase og religion, drevet av et brennende ønske om hevn som de nå tilbyr alle å dele på Internett. Der har McVeigh allerede martyrstatus.
  Ett av aktoratets sterke bevis mot Timothy McVeigh var typisk nok et brev han hadde skrevet inn i sin søster Jennifers datamaskin. Det var stilet til de «tyranniske» politifolkene i politiorganet som etterforsker saker om alkohol, tobakk og våpen. McVeigh tilla ATF-agentene skylden for at 80 medlemmer av sekten til David Koresh døde etter at politiet angrep sektens tilholdssted i Waco, Texas, den 19. april 1993. I brevet skriver McVeigh at politifolkene «en dag skal dingle i vinden for deres forræderiske handlinger mot grunnloven og De forente stater». Og han avsluttet: «Dø, dere ryggesløse, feige jævler.»
  Juryen i Denver, Colorado fant ham skyldig på alle elleve tiltalepunkter - som gjaldt drap på åtte føderalt ansatte tjenestemenn. Nå sitter juryen sammen igjen for å avgjøre om han skal straffes med døden. Meningsmålingene viser at flertallet av amerikanerne venter en kjennelse for dødsstraff, og at det er fortjent. Noen av de pårørende til voksne og barn som ble drept i eksplosjonen, krever at McVeigh skal bøte med livet. Flere av dem som har uttalt seg, sier at han fortjener å dø fordi han ikke har vist anger under rettssaken. Lederskribentene i store aviser som New York Times og Washington Post feirer kjennelsen som en triumf for rettssystemet og hyller dommeren, som styrte unna alle fellene som skapte rotet i saken mot O.J. Simpson.
  Den skyldige får denne gangen sin straff. Juryen har bekreftet aktoratets framstilling av en ung mann med et hat til myndighetene som drev ham til massemord på barn og tilfeldige, uskyldige voksne. De hatefulle får nok en martyr som passer inn i deres opphetede teorier om Den store konspirasjonen. Det er kanskje grunn til å frykte at en ny «martyr» trer fram for å utløse «den ariske oppstanden» fra boka «Turners dagbøker» som McVeigh drømte om da han skrev til sin søster om «det vidunderlige» som skulle skje i «tyrens måned» - som begynner dagen etter den 19. april.
  Føderale kontorer og andre offentlige bygninger har innført nye sikkerhetsrutiner og satt i verk nye sikkerhetstiltak. Selv om ingen forsøker å følge i Timothy McVeighs fotspor, vil det gå mange år før nasjonen på nytt føler at den ikke lenger er truet innenfra. En uskyld er borte, for all tid?

© Dagbladet