Død manns bekjennelse
Av LINN ULLMANN
Han mente selv at han var uimotståelig, og det mener jo svært mange menn om seg selv, men den amerikanske forfatteren Harold Brodkey sa det offentlig flere ganger uten å late som om han tullet. Ingen tvil: Han var forfengelig, kontroversiell, notorisk selvopptatt, paranoid, gåtefull, løgnaktig - et samtaleemne i New Yorks litterære miljøer på åtti- og nittitallet.
  Harold Brodkey fikk diagnosen aids i 1993. Noen måneder seinere begynte han å publisere artikler i magasinet The New Yorker hvor han beskrev sin egen, langsomme død i minste detalj. Artiklene er siden blitt redigert og utgitt som bok - «This wild darkness» («Dette ville mørke»).
Jeg blir slått av Brodkeys evne til å iscenesette og beskrive sin egen død, samtidig som han innser at dette er umulig, at å iscenesette sin egen død, sette den inn i en eller annen begripelig sammenheng, er umulig, det dreier seg jo om sammenbrudd etter sammenbrudd.
  Dels biografi, dels essay, dels medisinsk rapport, dels kjærlighetshistorie, dels dagbok: Brodkeys største litterære interesse er og blir ham selv. Slik sett er han ikke enestående. Nå er det stadig flere forfattere som insisterer på å skrive om seg selv, sitt eget liv, sine mest private opplevelser - som får fortjent eller ufortjent oppmerksomhet på grunn av dette (Carina Rydberg, Stig Larsson, Kathryn Harrison). En tendens? Etter at forfattere har insistert på at «alt er fiksjon», at det biografiske er ubetydelig, er privatsfæren plutselig på full fart inn i litteraturen igjen. «Jeg ser ikke poenget med et privatliv,» skriver Brodkey i sin dødsbok.
  Hva slags bok er dette? Brodkey skriver om sykdomsforløpet, det kroppslige forfallet, alle legene, stanken av sykehus. Han skriver om sin egen forfengelighet, at han synes det er flaut å skulle dø, et nederlag. Han skriver om å være alene: «Dette er en annen slags ensomhet»; om sorg: «Jeg er feig når det gjelder sorg. Jeg vil heller lide uten den»; om å være dødsens syk og kysse sin kone: «Et kyss - så underlig leppene hennes kjentes, og kvaliteten av liv i dem. Selvfølgelig, tenkte jeg, selvfølgelig»; om livet: «Noen ganger er jeg trist for at det hele er over, men sånn har jeg det også i forhold til bøker, solnedganger og samtaler».
  Harold Brodkey døde i januar 1996. Boka om hans død kom et halvt år seinere, den fikk en del oppmerksomhet, kritikken var sprikende. Det var av og til uklart om kritikerne anmeldte Harold Brodkeys liv eller Harold Brodkeys bok.

© Dagbladet