I dag gir stortingsflertallet sitt samtykke til samarbeidsavtalen med Schengen-landene. Bryter da Stortinget Grunnloven?

Grunnlovens grenser
Det er ikke noe nytt at Grunnloven brukes som argument i den politiske kampen. Vårt fremste nasjonale symbol ved siden av flagget og nasjonalsangen er respektinngytende og påkaller dype følelser. Derfor er det så lett å gripe til grunnlovsargumentasjon når andre argumenter ikke får gjennomslag.

Av PER VASSBOTN
Det er heller ikke nytt at det er jurister av ulikt kaliber som skyver Grunnloven foran seg i det som åpenbart er en ganske alminnelig politisk kamp. I Danmark er dette satt helt på spissen idet en gruppe rettslærde EU-motstandere har reist sak mot regjeringen for å få kjent Danmarks tilslutning til Romatraktaten og Maastricht-traktaten grunnlovsstridig, selv etter fire folkeavstemninger. Uansett utfall, kan en slik uavklart juridisk situasjon få en lammende virkning på det politiske system. Engstelige politikere tror det alltid finnes en sikker juss som må gå foran det politisk hensiktsmessige.
  Den norske grunnlovskrangelen har mest dreid seg om hvilken prosedyre Stortinget skal følge når det skal godkjenne avtalen med Schengen-landene. Er det paragraf 93 som hjemler overføring av beslutningsmyndighet til overnasjonale organer med 3/4 flertall, er det paragraf 112 som forutsetter 2/3 flertall og mellomliggende stortingsvalg, eller er det paragraf 26 som hjemler tilslutning til mellomstatlige avtaler med vanlig flertall? Blant juristene er det tilsynelatende stor uenighet om hvilken framgangsmåte som er «den riktige». Som vanlig velger politikerne å lytte mest til dem som argumenterer best for deres egen oppfatning.
  Realiteten bak denne diskusjonen er naturligvis at valg av behandlingsmåte avgjør utfallet. I Stortinget er det verken 3/4 eller 2/3 flertall for Schengen-tilslutning, sannsynligvis heller ikke etter høstens valg. Men det betyr ikke at et flertallsvedtak i dag etter paragraf 26, om så bare med én stemmes overvekt, er grunnlovsstridig. Mindretallet vil snakke om både maktovergrep og kupp, men da handler det om politisk legitimitet og ikke om Grunnloven. Det forteller at EU-kampen fortsetter også etter dagens vedtak.
  Grunnlovsdebatten har berørt et mer interessant spørsmål enn Stortingets behandlingsmåte. Den handler om skillet mellom formell og reell suverenitetsavståelse. Den formelle er klar nok, den inntrer når vi overfører beslutningsmyndighet som ellers tilligger norske myndigheter til overnasjonale organer. Det har hittil skjedd bare én gang, som del av EØS-avtalen. Da ble beslutningsmyndighet overført slik paragraf 93 krever, på et saklig begrenset område (rettstolkning av EØS-avtalen) til et overnasjonalt organ (EFTA-domstolen) i en organisasjon Norge er medlem av (EFTA). Dette eksemplet viser at paragraf 93s strenge formelle krav ikke kan anvendes på samarbeidsavtalen mellom Schengen-landene, Island og Norge: Ikke er det overnasjonalt og ikke er vi EU-medlem, slik deltakelse i Schengen-konvensjonen forutsetter.
  Men realiteten er at vi omfattes av Schengen-samarbeidet som om vi var medlem og at vi skal følge de andre landenes beslutninger. Det er nettopp poenget med samarbeidsavtalen. Det samme kan man si om EØS-avtalen: Vi er helt og fullt med i det indre marked som ethvert annet EU-land, men uten å være medlem. I den økonomiske politikken mer enn oppfyller vi kravene til medlemskap i EUs valutaunion, men medlemskap er bare for EU-land. Vi er også med i Vestunionen, men uten stemmerett.
  Situasjonen kaster et grelt lys over suverenitetsdebatten vi hadde før folkeavstemningen. Nå ser alle at den grunnlovsfestede nasjonale suverenitet er i ferd med å bli en illusjon, selv om den formelt er bevart. Norge vil oppleve det samme i EØS, i Schengen og etter hvert i ØMU: Vi underkaster oss andre land og står uten nevneverdig innflytelse på de beslutningene de fatter på våre vegne, og vi finner oss i det. Selv Senterpartiet vil inn i en sentrumsregjering som bygger på denne formen for underkastelse.

© Dagbladet