Partilederdebatten i NRK i går kveld ble en triumf for Thorbjørn Jagland: Velgerne ble vist mangelen på regjeringsalternativer, trass i at det finnes flere av dem.

Jaglands lykkestund
Thorbjørn Jagland har ikke hatt mange lykkestunder siden han tok over som statsminister i fjor. Men i går kveld hadde han en. Jeg har aldri sett ham så lykkelig som da opposisjonspartienes ledere kjeklet og sloss om regjeringsmakten og politikken i NRK1s "Til debatt" i går kveld.

Av PER VASSBOTN
- Jeg behøver nesten ikke si noe, sa regjeringssjefen da uklarheten var på sitt høyeste, og seerne måtte gi ham rett, for kaoset talte hans sak. Kanskje han bør la motstanderne føre hele valgkampen for seg ved å overlate all taletid til sine motstandere? Det han selv har å si er jo likevel ikke så storartet. Iallfall fikk Arbeiderpartiets valgkampstrateger under denne forestillingen servert på et sølvfat hva de skal kjøre på under årets valgkamp, nemlig mangelen på alternativer. For her fikk vi dem servert, alle sammen, de selverklærte alternativene til fortsatt Jagland-styre: Det pretensiøse sentrumsalternativet (Sp-KrF-V), det luftige Høyre-alternativet (H-KrF-V) og til og med det kuriøse Hagen-alternativet (det er knekkende likegyldig hvilken regjering vi har, for den skal bare sette Stortingets vedtak ut i livet). Dessuten snublet sentrumsalternativet stygt i Schengen allerede i starten, kanskje ramlet det i grøfta. Den arme Venstre-mann Lars Sponheim sa seg nemlig nokså rede til å godta den forhatte avtalen som sentrumskameratene sammen sa nei til i sin to uker gamle felleserklæring. Jan Petersen vred seg som det offer for politisk giftmord han er blitt. For åpent kamera prøvde Terje Svabø å få ham til å svelge enten arsenikk eller blåsyre. Hans giftvegring er høyst forståelig, men innebærer også en form for valg: Fordi han nekter en sentrumsregjering å komme til makten, blir han sittende som kausjonist for en fortsatt Arbeiderparti-regjering, selv om han ikke vil ha den heller. For hvis Arbeiderpartiet er hovedmotstanderen, noe Petersen gjentar og gjentar for at han skal tro på det selv, så må Senterpartiet være hoved-hovedmotstanderen. Og da må Kristelig Folkeparti og Venstre bli under-hovedmotstandere. Samtidig er de potensielle koalisjonspartnere, for Høyre vil mer enn gjerne ha dem med i en Høyre-ledet regjering etter valget- hvis Carl I. Hagen bare ville se med velvilje på en slik mulighet. Men Carl I. Hagen blåser naturligvis i Høyre, for han vil ikke ha noen regjering i det hele tatt, han vil bare ha velgere. Hvis det skal være regjering, kan det godt være dagens Jagland-regjering, så lenge den administrerer stortingsvedtakene som fattes med vekslende flertall fra sak til sak, med Hagen som den drivende premissgiver. Så lett blir det for Hagen å skaffe seg velgere med fagre løfter og innvandringsmotstand at han i hvert fall ikke vil ha regjeringsspørsmålet blandet inn i valgkampen. Blant de 52,2 prosent av velgerne som i 1994 stemte nei til EU-medlemskap, var det svært mange som trodde at det gikk mot en ny tid for Norge, med en ny politikk bygd på nei-sidens virkelighetsoppfatning. I dag er det lite igjen av den illusjonen, den markedsføres stort sett bare av Anne Enger Lahnstein nå etter fristillingen fra statsministeransvaret, og da i en moderert utgave. Nå har hun godtatt EØS-avtalen som politisk plattform. Hun må snart trekke den samme konsekvens av Schengen-avtalen, som det også er stortingsflertall for, og det virker jo ganske håpløst for en nei-dronning. Hennes plan er kanskje å drive den form for dobbeltspill som Senterpartiet kan best, ved å være imot på partimøtene og for i regjeringen. Det er typisk at det verste munnhoggeriet under hele debatt-timen i går var det vi fikk mellom Anne Enger Lahnstein og SVs Kristin Halvorsen. Den store nei-alliansen er ikke bare død, den er avløst av en bitter intern rivalisering. Det er ikke akkurat uventet at norsk politikk er falt på plass igjen, snart tre år etter at unntakstilstanden ble opphevet. For nei-siden vant ikke noe annet enn folkets nei den gangen. Nå er det for seint å vinne det nei-siden aldri har hatt: stortingsflertall og regjeringsmakt.

© Dagbladet