Verden fryktet apokalypse i Kinshasa. Men brått var det rett over på den andre sida av den store Kongoelva, i Brazzaville, at blodet skulle flyte i gatene. Hva er dette for galskap? Det er valgkamp i Republikken Kongo.

Valgkamp med gevær
Republikken Kongo skulle velge ny president 27. juli. Sittende president Pascal Lissouba står mot sin beseirede fiende fra valget i 1992, tidligere president Denis Sassou-Nguesso. Ettersom valgkampen hardnet til, ville ikke de to motstanderne vente til neste måned, så de satte i gang å stemme med våpen i stedet for stemmesedler. Kamper, overlagte drap, plyndring og ødeleggelse er råstoffet i en «valgkamp» der alle har mistet grepet.

Av EINAR HAGVAAG
Som flere andre steder i Afrika er det de politiske ledernes manglende forståelse for allmenn stemmerett, en politisk stammekultur og oppløsning i de militæres rekker som forklarer mye av tragedien. Den franske kolonien Mellom-Kongo fikk uavhengighet i 1960. Men, som i flere andre afrikanske land, innebar uavhengighet en uryddig saga av opprør, politisk uro, militære kupp, militært styre og ulike former for ettparti-stat.
  Den ene av dagens kamphaner, Denis Sassou-Nguesso, var med på å stifte Kongos Arbeiderparti (PCT) i 1969, Afrikas første marxist-leninistiske parti og seinere landets ene-parti. Den daværende obersten rensket ut «høyre-avvikerne» i ledelsen i 1979 og gjorde seg til president, parti og stat i 1979. I Folkerepublikken Kongo var forbildene sovjetiske, kinesiske og kubanske fra slutten av 60-åra, og i folkehæren leste man Mao Zedongs skrifter.
Men det stakk nok aldri dypt, for dette er Afrika. Med demokratiske reformer åpnet Sassou-Nguesso for flere partier i 1991. Så tapte han det frie valget av president i 1992 for Pascal Lissouba. Det var den første demokratiske øvelsen noen sinne - for folk og ledere.
  Flere partier i Afrika, i land uten en nasjonal politisk kultur, innebærer gjerne ett parti for hver stamme eller for hver landsdel, fordi det er innbyggernes naturlige oppdeling og der går de historiske konfliktlinjene i samfunnet. Bare ene-partier oppnår å være riksdekkende.
Da Sassou-Nguesso i januar kom hjem etter et år i Frankrike, visste alle at han tok sikte på å vinne tilbake høvdingsetet, uansett om han ikke sa det høyt. Håpet fikk styrke da to andre fordums militære herskere og «proletariske internasjonalister» hadde gjenvunnet makta i valg, nemlig general Methieu Ahmed Kérékou i Benin og admiral Didier Ratsiraka på Madagaskar.
Valgkampen tok fort sin sedvanlige form, der man styrker båndene til sine folkegrupper, deler ut fordeler og løfter og avtaler allianser. Sassou-Nguesso har sitt grunnlag i nord, ordfører Bernard Kolelas har sitt rundt hovedstaden. President Lissouba tok i bruk rettsapparatet og politiet mot motstandere og satte en av støttespillerne til Sassou-Nguesso i fengsel.
  Ingen leder våger å gi slipp på våpen som politisk virkemiddel. Sassou-Nguesso har omgitt seg med militsen « les cobras », med offiserer som fikk sparken da Lissouba overtok. Kampene begynte da presidenten sendte hæren mot «sikkerhetsvaktene» til sin motstander, og først da granatene landet i hagen kunngjorde endelig Sassou-Nguesso at han stiller opp i presidentvalget. Men da hadde alle mistet grepet.
President Lissouba har ikke bare hæren å sette inn. For sikkerhets skyld har han sin egen milits, kalt « les zoulous », som brodelig har fått dele med hæren de siste forsyningene av våpen. Det tredje presidentemnet, ordfører Bernard Kolelas i Brazzaville, har forsøkt seg som fredsmekler mellom de to andre. Men også han har sine væpnede styrker, « les ninjas », i bakhånd.
  Det manglet ikke våpen før, men i alle fall kom det nok våpen over elva med strømmen av flyktninger til Brazzaville fra Kinshasa i forbindelse med maktskiftet der, da Laurent Kabila overtok etter Mobutu Sese Seko. Nå strømmer flyktningene den andre veien, fra blodbadet i Brazzaville til det plutselig fredelige riket under Kabila.
  Når det blir valg i Republikken Kongo er uvisst, men da må man forsøke å gjøre valgkampen noe billigere.

© Dagbladet