Kommentarer

Jeg lurer på følgende: Et råd som har lang levetid i motsetning til et råd som har kort levetid, hva betyr dette? Lever råd?

Hysj, ikke mer nå
Jeg er akkurat så liten at jeg fremdeles tror på Gud, pappa, Gul Fox, Amerika og lange sommerferier. Jeg er kanskje seks eller åtte eller ti år, dagen har nettopp begynt: Jeg er utålmodig, jeg er nysgjerrig, jeg er ikke lei meg ennå, jeg tror ting kan løses, jeg spør: «Hva skal vi gjøre? Hva skal vi gjøre?» Og et eller annet kjempedumt voksent menneske svarer: «Ta katten i halen og kjøre!»

Av LINN ULLMANN
Hørt sånt? Hva slags svar er det? Ta katten i halen og kjøre? Katt og katt, kjøre og kjøre - kjøre hvor da?
  Jeg husker skuffelsen, langt, langt inn i hjertet, tung i hodet, en fotball i hodet: At voksne mennesker ALDRI kunne gi noe skikkelig svar, gi et skikkelig råd, fortelle hvordan det egentlig var, skrive de forløsende ordene i meldingsboka til læreren, ta bort det som var vondt og skummelt.
Og jeg husker at jeg stiller meg rett opp og ned på gulvet og sier: «Mamma jeg har vondt i magen!» Og mamma svarer: «Da må du gå til Per i hagen, sitte på en stein, gnage på et bein.»
Åja! Javelja! Mamma kan selv gå og gnage på et bein om det skal være på den måten. Og hvem er egentlig Per? Er han lege, liksom?
  Jeg har gitt opp. Jeg har gitt opp å høre på gode råd for lenge siden, jeg liker ikke gode råd. Det er mye bedre å late som om jeg vet hva jeg gjør hele tida, stå opp, gå på jobben, si hei, sette meg ved pulten min, kanskje til og med gi noen gode råd selv. Se, det kan vi i Dagbladet. Vi kan gi gode råd om så mangt - og her er ett råd til: Mennesker som gir mange gode råd skal man passe seg for, som regel aner de ikke hva de snakker om, dette vet jeg. Hysj, sier man til sånne mennesker. Hysj på deg! Ikke mer nå. Bare vær stille en liten stund.
Alternativt kan man gjøre som i eventyret: Den som ikke greier å målbinde prinsessen får ørene sine svidd av. Det har kongen bestemt. Selv har jeg bestemt at fra nå av svir jeg ørene av alle som forsøker å gi meg gode råd. Om noen for eksempel forsøker å fortelle meg at jeg lever lenger og blir et lykkeligere menneske hvis jeg bor på landet, spiser grønnsaker, slutter å røyke, gifter meg, selger boligen min for hundre tusen millioner kroner, tenker positivt og går baklengs i korridorene; at drømmemannen er høy og mørk og spennende og farlig og trygg og glad; at det endelige beviset på evig kjærlighet er at man kan glede seg over hverdagen sammen - da skriker jeg. Jeg skriker. Det er ikke nødvendig med noe glødende svijern, og forresten: Det er ikke sant det der med hverdagen.
Å bestemme seg for ikke å høre på gode råd i et samfunn som har opphøyet «rådgivning» til et nærmest religiøst begrep, er ikke lett. Alle vil gi råd. Alle vil ha råd. Har jeg et problem, kan jeg bytte det bort mot et råd. To problemer, to råd. Uansett hva saken gjelder: Samliv, fødsel, skilsmisse, nasjonens framtid - vi søker råd!
Dette har Hans Geelmuyden forstått. Han og hans stab gir råd til hvem som helst om hva som helst - og jeg sitter faktisk her akkurat nå med Geelmuyden.Kieses kompetansemanual, et sølvgrått hefte som har fascinert meg i flere dager.
  Jeg leser: «Som kunde skal du kunne føle deg trygg på at vi gir de rådene du - ikke vi - har mest å tjene på. Sentralt i alt vårt arbeid ligger strategiske vurderinger som sikrer at rådene har lang levetid.» Jeg lurer på følgende: Et råd som har lang levetid i motsetning til et råd som har kort levetid, hva betyr dette? Lever råd? Om jeg for eksempel råder deg til å elske meg trofast resten av livet, kan rådet leve videre helt av seg selv, uavhengig av hva du eventuelt måtte gjøre?
Jeg leser: «Gode hoder er ikke nok. De må i tilegg ha et godt skjønn og stimuleres til å tenke, helst målrettet, kreativt, offensivt.» Wow! Gode hoder ruller i Geelmuyden.Kiese. Politikere, poeter, journalister. Har du et politisk problem, et økonomisk problem, et imageproblem, kan hodene stikke seg sammen og råde deg. Det kunne vært noe for Jagland, ja, for hele Norge: Gi Jagland og Norge et nytt ansikt, en ny profil, nye klær, nytt alt! Det er noe for hodene å bryne seg på. Hvilket ansikt? Hvilke klær?
Best liker jeg den siste siden i Geelmuyden.Kieses kompetansemanual. Der står det: «Det er lett å snakke, men vanskelig å få sagt noe.» Så sant så sant.
Men Lars Lillo Stenberg på deLillos' første CD er klokere: «Livet er en liten dings/Livet er en stor klump/Det er alt som jeg kan si /Men har du noen gang hørt slike forløsende ord.»
  Om du vil, siterer jeg Woody Allen. Han gir det beste rådet av alle, det er ikke engang et råd, han vet det ikke nytter. Han ser inn i kameraet, kjærligheten har gått til helvete nok en gang, han ser rett på deg, han sier: Kan jeg gå nå? Er vi ferdige her?