Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet setter nye rekorder på meningsmålingene. Hva kan og vil de øvrige partiene gjøre med det?

I Hagens himmel
To ferske meningsmålinger sender Carl I. Hagens parti til topps på den politiske himmelen. Det er bare tre måneder til et stortingsvalg som kan gjøre Fremskrittspartiet til landets nest største parti, større enn både Høyre og Senterpartiet. Hva kan og vil de andre partiene gjøre med dette?

Av PER VASSBOTN
Svaret er: Fint lite. Tre måneder - effektivt bare to - er for liten tid til å ta igjen det forsømte. Og det forsømte er ganske mye. Det er først og fremst en fundamental uforstand i forhold til det som rører seg av protest, fortvilelse, frykt og krav på grasrota, blant enkle mennesker. Dernest en manglende vilje og kanskje evne til å ta i bruk samme effektive retorikk som Carl I. Hagen. Og endelig det vanskeligste av alt, at så mange, også i de øvrige partienes ledelse, egentlig deler Hagens politiske holdninger på svært mange områder.
  Denne politiske ubehjelpelighet har vi sett utvikle seg gjennom mange år, særlig i de to største partiene Høyre og Arbeiderpartiet, hvor flest velgere sitter løsest. Det er en forvitringsprosess som ikke lar seg snu på et par høstmåneder. Forvitringen er både ideologisk og politisk, naturligvis som et resultat av at alle tradisjonelle virkemidler og dermed skillelinjer er falt i politikken, uten at varige nye er oppstått.
  Dette vakuumet gir det spillerommet som trengs for den typen populisme (i betydningen enkle, folkelige løsninger på kompliserte problemer) som er Carl I. Hagens eneste varemerke. Det gjør ham dessuten ganske lite sårbar at han aldri, ikke av noen, er blitt invitert til ansvarlige posisjoner hvor hans enkle svar kunne kollidert med de tunge realiteter. Det betyr at den eneste kurskorrigeringen som kan få ham til å miste tilhengere, er den han selv foretar. Det finnes eksempler på at Hagen har scoret selvmål, men de er ganske få, og det er så vidt lenge siden at velgerne har glemt dem nå. Dessuten er han rask til å snu motgang til medgang og hurtig til å utlikne med nye scoringer mot motstanderens mål.
  Det ligger naturligvis en god del politisk-taktisk dyktighet bak Hagens suksess, men hovedforklaringen mener jeg er de andre partienes unnfallenhet og manglende dyktighet. Sentrumskameratene har nok med seg selv, og både Thorbjørn Jagland og Jan Petersen er som stotrende noviser på et begynnerkurs i talekunst mot den veltalende og helproffe selgeren Carl I. Hagen. Så proff er han at han på tomannshånd godt kan gi deg oppskriften på hva hans motstandere burde ha sagt og hvordan de burde ha opptrådt for å stagge ham.
  Effektiv kommunikasjon er nøkkelen til valgsuksess. Da blir spørsmålet: Hvem kan kommunisere like effektivt som Hagen? Arbeiderpartiet har i øyeblikket bare to, Thorbjørn Berntsen og Yngve Hågensen. Berntsen har lagt seg til den uvanen å bruke sitt berømte kjeftament aller mest mot kritiske miljøvernere. Dessuten tror jeg at han ganske enkelt ikke gidder å møte Hagen. Yngve Hågensen er ikke alltid forståelig når han snakker om solidaritetsalternativ og overheng, men hvis han blir passelig forbannet, er det få som slår ham i duell.
  Fins det flere? Jo, Venstres Odd Einar Dørum har noen ganger vært flink i møter med Hagen, men han har ikke nådd lenger enn til de spesielt interesserte. SVs Erik Solheim hadde til å begynne med suksess med sin form for populisme, som i utgangspunktet politisk var den stikk motsatte av Hagens, men som etter hvert ble påtakelig lik. I det siste har han nærmest meldt seg ut av debatten.
  SV kan man antakelig ikke regne med som Hagens utfordrer under partiets nye leder Kristin Halvorsen. Til manges forskrekkelse sluttet hun seg nylig til Hagens syn på forholdet mellom regjering og Storting: Regjeringen har bare å sette ut i livet Stortingets ymse vedtak. Da kan nemlig ytterpartiene vinne fram ved å presse de med makt til å gi etter.
Dette er himmelriket for populistene og deres velgere. Men er det bra for landet?

© Dagbladet