En Grotte i hvert fylke
Av ANDERS WIESE
Norske kunstnere har i stigende grad en ting felles: De bor i Oslo. Og skulle de flytte på landet, skal det helst være i drosjeavstand fra Kunstnernes Hus.
Dragningen mot Oslo-adresse skyldes flere faktorer som virker gjensidig forsterkende, men dreier seg på ingen måte om den store Tigerstadskjærligheten. Det virker nå som det er fullt mulig å bo i hovedstaden uten å få merker av det i det hele tatt. Og grunnene til at man bor her er enkle:
Det er i Oslo penga er. Skuespillere kan tjene mer på frilans- og reklamevirksomhet i Oslo enn på full jobb i provinsen. Det er ikke like ærerikt, men det er lønnsomt.
Det er i Oslo man kan synes. Like viktig som å synes med egne utstillinger, kan det være å møte opp på andres - eller være på nikk på Arcimboldo. Det er mye vanskeligere å avvise en stipendsøknad fra en du stadig støter på og prater med, enn fra den du slipper å se for ofte. Slik er det bare, vet man på landet.
Det er i Oslo det finnes et miljø. Etter at kunstnere ble mindre interessert i samfunnet og mer interessert i kunst for kunstens skyld, ble det viktigere for kunstnerne å ha hverandre som inspirasjon, referansegruppe og publikum. Holder man på med dyp installasjonskunst av det vanskelig tilgjengelige slaget, er det tross alt godt at noen forstår en. Skriver man de bøkene nesten ingen leser, gjør det godt å bo i nærheten av om ikke et publikum så i hvert fall andre forfattere i samme situasjon.
Riktignok kan det lykkes kunstnere i andre store byer å bygge opp felles miljøer, miljøer der man kan dyrke raseriet mot Oslo-sentrismen, men på mindre steder er man sørgelig ensom som kunstner i dag. Dette bekymrer noen kultursjefer i fylkene, og det burde bekymre flere.
I forbindelse med Stortingets behandling av Kunstnermeldingen har Lidvin Osland tatt til orde for at noen Garantiinntekter burde øremerkes kunstnere utenfor bygrytene. Det forslaget er halvparten av en god idé. For dersom kunstnere skal lokkes tilbake, eller belønnes for å bli, bør fylkene legge mer i potten. Fylkene kunne for eksempel hver få en stipendinntekt til fordeling, mot at de stilte kunstnerbolig og atelier gratis til disposisjon for sin fylkeskunstner. En æresbolig i hvert fylke - slik kunne fylkene vise at de satte pris på kunstnerne sine. Og ikke minst ville utnevningene skape mye god debatt - Arcimboldo-kunstnerne kunne få anledning til å misunne sine ellers så fattige fettere på landet.

© Dagbladet