I morgen starter EU-toppmøtet i Amsterdam. Med ØMU-krisen forhåpentlig tilbake på skinner, kan EUs regjeringssjefer konsentrere seg om det de egentlig var kommet til Nederland for å gjøre: undertegne EUs nye unionstraktat.

Fra krise til kompromiss
AMSTERDAM (Dagbladet): Når EUs finansministrer i kveld kommer sammen til krisemøte i Amsterdam, må de komme fram til et kompromiss på ØMU-krisa. For det skulle ta seg ut om EUs regjeringssjefer valgte å kaste EU ut i dyp krise på en sak som i realiteten dreier seg om å ta mer hensyn til Europas 18 millioner arbeidsløse.

Av EIRIN HURUM
Og ikke nok med det: Dersom EU-toppsjefene ikke skulle klare å bli enige om stabilitetspakt og opptakskriterier til den forespeilede pengeunionen, havarerer også EUs andre store prestisjeprosjekt: Øst-utvidelsen.
For det har hele tida vært en forutsetning at EU må ha orden i eget hus før medlemsforhandlinger med de sentral- og østeuropeiske landene kan starte. Derfor er det få som tror at EUs regjeringssjefer, når de i kveld og i morgen ankommer Amsterdam, vil kaste EU ut i en krise man i så fall må langt tilbake for å finne paralleller til.
Det er liten tvil om at de siste ukers opphetede krangel om EUs økonomiske- og monetære union (ØMU), har vært noe mer enn de nærmest rituelle krisene som alltid oppstår før viktige avgjørelser i EU skal treffes. ØMU-krisen fikk en ny omdreining mandag, da den nyvalgte franske statsministeren, sosialisten Lionel Jospin, truet med å nekte å undertegne den såkalte stabilitetspakten fordi den ikke hadde nok fokus på vekst og sysselsetting.
Det er lett å avfeie Jospins brusing med fjærne som en ny statsministers markeringsbehov. Men i realiteten dreier det seg om et gryende opprør mot at EU har sett seg helt blind på de politisk konstruerte ØMU-kriteriene, samtidig som man fortsetter å overse EU-landenes største sosiale problem: En raskt aksellererende arbeidsledighet.
EUs manglende evne til å gjøre noe med sysselsettingsproblemene har vært en gjenganger som har ridd EU-toppmøtene som en mare i mange år. Nå øyner man et reelt gjennombrudd. Det skyldes ikke minst at Tony Blair og Lionel Jospin har inntatt regjeringskontorene i London og Paris, men også at 13 av EUs 15 regjeringer nå ledes av sosialister eller sentrum-venstre-allianser.
Etter fredagens tysk-franske toppmøte kommer Frankrike trolig likevel til å undertegne stabilitetspakten, mot at man i den nye traktatteksten får inn et forpliktende kapittel om sysselsetting. Og med det skjøre ØMU-prosjektet forhåpentlig er tilbake på skinner, kan EU-toppene konsentrere seg om det de egentlig var kommet til Amsterdam for å gjøre, nemlig å vedta den nyoverhalte traktaten, som får navnet Amsterdam-traktaten.
Målet har vært å pusse opp Det europeiske hus slik at det skulle framstå mer åpent og moderne samt stå klart til å ta imot de nye leieboerne fra øst. Men som så ofte før når EU lanserer vidløftige reformer ender det opp med mer kosmetiske ansiktsløftninger. Så også denne gangen, selv om EU har foretatt en del grep som vil være synlige for EUs borgere: En mer forpliktende sysselsettingspolitikk, styrking av miljøprofilen og regler for innsyn i EU-dokumenter. Med ØMU tilbake i folden, med Schengen-samarbeidet innlemmet i EU, og med noen beskjedne, men viktige institusjonelle endringer på plass, har EU lykkes i å få til en sterkere fordypning av samarbeidet - noe som har vært en forutsetning for ny utvidelse.
Men når det gjelder å berede grunnen for utvidelse av EU til kanskje 5- 10 nye land, er det gjort overraskende lite. Bortsett fra litt institusjonell småflikking, er det fortsatt en gåte hvordan EU skal fungere, både institusjonelt og praktisk, med en håndfull fattige og kravfulle østeuropeiske fettere i og rundt Brussel-hovedkvarteret.
Men når den nye Amsterdam-traktaten etter all sannsynlighet vedtas tirsdag, vil EU-toppene skåle i champagne over de nye, små integrasjonsstegene - mens de store problemene nok en gang skyves ut i framtida. Slik er alt ved det gamle i EU.
EirinHurum

© Dagbladet