Hjertesukk fra sjefen
Av FREDRIK WANDRUP
I et intervju med Dagbladet sist fredag uttrykker forlagssjef Halvdan Freihow en viss oppgitthet over dagens norske skjønnlitteratur. Freihow har hatt den tvilsomme fornøyelse å lese igjennom 91 innsendte bidrag til en romankonkurranse han i fjor utlyste på vegne av J.M. Stenersen Forlag.
Ifølge Freihow er forfatterne som håndverkere betraktet dyktigere enn noensinne. De behersker språket, og de benytter seg av avanserte litterære virkemidler som de ofte har lært som elever på forfatterskoler. På den andre siden: «Det er de færreste som har noe på hjertet,» som Freihow uttrykker det.
Sagt på en annen måte: Forfatterne har ikke noe å si, men de vet hvordan de skal si det. Samtidig blir det stadig klarere at færre og færre mennesker bruker tid på bøker. Freihow vil bare til en viss grad gå med på å forklare dette med bestselger-konkurranse og andre medier som stjeler folks tid. Han mener tida er inne til å rette pekefingeren mot forfatterne: Dere skriver for dårlige bøker! Han forlanger høyere kvalitet, og mener dette vil få flere mennesker til å lese bøkene.
For Freihow har det i alle år vært av betydning å framheve bøkenes tilknytning til samfunnet. En boks verdi kan bare delvis begrunnes i dens litterære kvaliteter. Den må også måles ut fra sine virkninger. Har denne boka noe å si for leserens forståelse av samfunnet og virkeligheten?
Det fins bøker som litterært sett er lite tilfredsstillende, men som har stor effekt som pådrivere for en debatt, for eksempel Jens Bjørneboes bok om unge lovbrytere, «Den onde hyrde» (1959). Jan Erik Volds nyere dikt har vært diskutert nettopp ut fra konflikten kvalitet/politisk slagkraft. Samtidig har redaktør i Tiden Forlag, Geir Gulliksen, forsøkt å analysere nyere norske dikt ut fra andre kriterier for hva som ligger i begrepet «politisk diktning». Litteraturens forhold til samfunnet er et tilbakevendende og nødvendig tema.
Freihows ønsker trolig å utløse en debatt, og mener situasjonen er så pass alvorlig at han spør seg: «Hvis bøkene ikke blir lest, hva skal vi med dem?» Men skal utspillet bli provoserende nok, må han gjøre to ting:
Klargjøre hva han mener med en litteratur som «har å gjøre med verdisyn og ideologi».
Henge bjella på katten. Han må gi eksempler på forfattere og lyrikere han mener mangler «vilje til eksplisitt å belyse norske ideologier eller mangel på ideologier».
Det ville vært et debatt-drivende utspill.

© Dagbladet