Et mål å jobbe mot
Av HANS ROSSINÉ
I to rapporter her i avisa (den 12. og 16. juni) har vi fortalt om den nye bølgen med unge, britiske skuespillforfattere, de såkalte «nye ville».
På bare tre år har engelske kvalitetsteatre som Royal Court, National og The Bush odlet fram en helt ny generasjon dramatikere. Unge forfattere som både er samfunnskritiske og romantiske, engasjerte og nådeløse, som skildrer materialismen, volden og spenningene i det britiske samfunnet med sin egen, tydelige stemme. Forklaringen teaterkritikeren Michael Billington i The Guardian og dramaturgen ved Royal Court Theatre, Graham Whybrow, gir på at England nesten er det eneste landet i Europa nå med ny, samfunnsengasjert dramatikk, er todelt. De mener det henger sammen med den politiske og sosiale situasjonen i England (et konfliktfylt og klassedelt samfunn som akkurat er blitt ferdig med 18 års thatcherisme). Og delvis har det med tre engelske teatres bevisste og systematiske satsing på nye forfattere å gjøre.I mange år nå har vi etterlyst den nye norske dramatikken. Savnet av den samtidige og virkelighetsengasjerte nye, norske dramatikken blir ikke mindre etter å ha sett hva engelskmennene har fått i stand. Vi har hatt forsøk på bevisste satsinger også her hjemme. Tidligere teatersjef ved Den Nationale Scene, Tom Remlov, bør i ettertid berømmes for sin innsats for den nye dramatikken, selv om resultatene var sprikende.Uten tilfang av nyskrevne skuespill som forteller om den verden vi lever i i dag, står teatret i fare for å stivne. Med det menes ikke at ikke Shakespeare er «aktuell» i dag. Det har ikke med det å gjøre. Men et teater som vil være en del av sin tid, må også la samtidas stemmer få komme til orde.Dersom det er riktig at utviklingen i det engelske samfunnet er en av to forutsetninger for den nye engelske trenden, får vi nok neppe noen ny bølge av dramatikere her hjemme med det første. Sammenliknet med det britiske, er det norske samfunnet nesten konfliktfritt. Kulturlivets aktører
har dessuten så å si meldt seg ut av det offentlige rommet her hjemme. De er bare synlige når de skal markedsføre sine egne produkter og interesser.Men den andre forutsetningen, den systematiske satsingen på nye stykker, både kan og bør norske teatre gjøre noe med. Det første som må skje, er at det legges en strategi. Tross alt er det viktigere å sørge for teatrets blodtilførsel enn for eksempel å få tettet et hull i Oslo sentrum med noen nye benke-rader.

© Dagbladet