Etter toppmøtet i Amsterdam blir Schengen-avtalen en del av EU-systemet. I stedet for å underkaste oss bør vi kanskje holde en ny folkeavstemning om EU-medlemskap.

Omkamp om EU
Hvis noen trodde at det norske nei ved folkeavstemningen i 1994 markerte slutten på all strid om Norges forhold til EU, så må de tro om igjen. Hvis noen av dem som vant avstemningen trodde at sjølråderetten dermed var vel bevart, tok de feil. Hvis noen av dem som var på den tapende siden trodde at spørsmålet om medlemskap aldri mer ble aktuelt, tok de også feil.

Av PER VASSBOTN
De kunne alle hatt rett hvis det ikke var for at den europeiske integrasjonen ubønnhørlig ruller videre. Det går sakte, men sikkert i retning av en stadig nærmere sammenslutning av stadig flere land på stadig flere områder. Toppmøtet i Amsterdam og traktaten som bærer byens navn er kanskje ikke så omfattende og visjonær som trakaten som bærer byen Maastrichts navn. Men for norsk politisk liv er Amsterdam-traktaten av nesten like stor betydning.
   Beslutningene på EUs toppmøte i går og mandag betyr nemlig at det går mot enda en omkamp om Norges forhold til EU, med alle medfølgende ingredienser. Det er som et evig parti sjakk, et hengeparti som verken ender med remis eller matt. Det må ikke forundre noen om denne vedvarende omkamp fører til krav om ny folkeavstemning om EU-medlemskap om få år. Egentlig ligger det i kortene at det må bli minst en folkeavstemning til noen år etter hundreårsskiftet, eller når det måtte være at EU er klar til å ta opp nye medlemmer.
  Det er ikke bare EUs nåværende utvikling og kommende utviding som tilsier at medlemskapsspørsmålet før eller seinere må settes på dagsordenen igjen i Norge. Vi er allerede godt inne i den form for underkastelse som uunngåelig blir resultatet av dagens hovedkurs: et tettest mulig samarbeid med EU. Vi er kort sagt med på alt, unntatt medlemskap. Så lenge det er tilfellet, er det ikke dekning for å kalle det som skjer en snikinnmeldning i EU, for man kan ikke snikinnmelde seg i noe som krever inngåelse av en internasjonal traktat. Dessuten kan en norsk innmelding ikke komme før folket har sagt ja.
  Uansett hvilken regjering vi får etter høstens valg, vil dette være tilfellet. Når stortingsflertallet ved alle korsveier vedtar å underkaste seg, hjelper det ikke at mindretallet stemmer mot. Det eneste mindretallet til enhver tid kan hindre, er at vi får den innflytelse som kunne snu vår underkastelse til deltakelse.
  Nei-sidens største tabbe var å ikke skille mellom formell og reell suverenitetsavståelse. Den trodde at man kunne vedta å være selvstendig og uavhengig, som om en nasjons suverenitet kan bestå uansett hvordan andre land ordner seg. Denne oppfatningen gjøres nå til skamme rett foran våre øyne. EØS-avtalen som helt og fullt gjør oss til en del av EUs indre marked, men som gir oss innflytelse som en høringsinstans, er med rette kalt «en konstitusjonell katastrofe». Den dagen EUs valutaunion går inn i sin avgjørende fase, må vi også henge oss på den samme stabilitetslinje som ØMU-landene, og vel så det. Igjen er realiteten annerledes enn formaliteten.
  Etter Amsterdam står det klart at samarbeidsavtalen med Schengen-landene ganske riktig må reforhandles. Når EU selv endrer grunnlaget den bygger på, fra en mellomstatlig til en delvis overstatlig konstruksjon, er det ikke nok å møte den nye situasjonen med pragmatisk snusfornuft eller omgående bevegelser. Vi må simpelthen gi oss det overnasjonale i vold. Det store spørsmålet er om vi kan det uten å bli EU-medlem. Det er ikke bare opp til oss, men også opp til EU selv.
  Det er naivt å tro at høstens valgkamp blir EU-fri. Det er ikke engang ønskelig at den skal bli det. Vi kan ikke unnlate å forholde oss til noe halve nasjonen inderlig misliker og den andre halvparten mer eller mindre motvillig vil kunne godta. Hva med en skikkelig omkamp?

© Dagbladet