EUs toppmøte i Amsterdam ble mislykket på de mest sentrale områdene. Er unionen dermed blitt mer spiselig for Norge?

Et hvileskjær
Toppmøtet i Amsterdam skulle endre Maastricht-traktaten slik at maktbalansen ble en annen foran den kommende utvidelsen fra 15 til 20- 25 medlemmer. Det klarte EU-toppene ikke. Toppmøtet skulle utarbeide en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk med sikte på et felles forsvar. Heller ikke det ble vellykket.

Av PER VASSBOTN
Dermed kan man konstatere at den årelange regjeringskonferansen som har arbeidet med en revisjon av traktaten, ble mislykket på de viktigste områdene, som samtidig var de vanskeligste. Den reviderte traktaten representerer et hvileskjær i utviklingen av Den europeiske unionen. Den er ikke blitt mer føderal enn den var før Amsterdam, snarere er det skjedd en renasjonalisering på flere områder.
  Dette avspeiler at nye og integrasjonsskeptiske land er kommet med i selskapet siden desember 1991, da den ambisiøse Maastricht-traktaten ble undertegnet. Som vi ser av Sveriges holdning til Maastricht-avtalens valutaunion, tas ikke traktatens forpliktelse til å gå med i unionsplanene like høytidelig av alle de nye. Men mer enn det må mangelen på føderal utvikling ses på bakgrunn av politisk og folkelig reaksjon mot Maastricht i EUs kjerneland.
  I 1991 var Berlinmurens fall og Tysklands samling ferske historiske begivenheter som inspirerte de europeiske lederne til å inngå det de selv betraktet som en historisk unionsavtale. Ja, unionsavtalen ble sett på som en nødvendig forankring av det samlede Tyskland i et europeisk fellesskap. Her lå anslag til et Europas forente stater etter tysk føderalt mønster, med felles mynt og selvstendig sentralbank og felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Seks års dyrekjøpt erfaring har fortalt EUs ledere at dette var altfor ambisiøst og at store deler av opinionen ikke ville være med på ferden.
  Helmut Kohl er den eneste av Maastricht-fedrene som fortsatt er med i EUs ledelse, og selv han strever med motstand og skepsis på den hjemlige arena. Den tyske forfatningsdomstolen har for lengst satt snevre grenser for avgivelse av suverenitet. Den byrde samlingen av Tyskland har påført økonomien, har gjort det tvilsomt om EUs sentralland kan innfri Maastrichts krav, iallfall ikke uten omfattende bokføringsknep. Sosial og politisk uro etter innstrammingsprogrammene og den økte arbeidsledigheten bremser ambisjonene. Det er typisk at det av alle var Kohl som satte foten ned i Amsterdam da andre ville gjøre asylpolitikken til et overnasjonalt anliggende.
  Det franske politiske lederskapet - etter president Jacques Chiracs valg i utide og etterfølgende samboerskap med en Maastricht-skeptisk sosialistregjering- kommer ikke til å gå i spissen for ny integrasjon. Maastricht-traktatens far, Jacques Delors, var fransk sosialist, men dagens franske sosialister er ikke Delors-kopier. Valgkampen som brakte dem regjeringsmakten, sanket stemmer fra misnøyen med arbeidsledigheten, offentlige nedskjæringer og Maastricht. Det siste ordet er heller ikke sagt om fransk deltakelse i valutaunionen, selv om statsminister Lionel Jospin i Amsterdam sa de «riktige» ordene.
  Den mest interessante spilleren ved pokerbordet var Storbritannias nye statsminister, Tony Blair. Han viste seg som en mer fleksibel og tilsnakkendes samarbeidspartner enn forgjengeren John Major. Men de resultatene han var ute etter, og til dels oppnådde, var gode bare sett med nasjonale britiske øyne, ikke med unionsbriller. Sammen med Irland fikk han «varig unntak» fra kravet om felles grensekontroll. Til gjengjeld lot han de andre skape overnasjonalitet på områder som ikke gjelder Storbritannia. Den samme Blair stoppet, i allianse med de alliansefrie landene pluss Danmark, alle fransk-tyske ambisjoner om å ta den frittsvevende Vestunionen inn i EU-systemet, noe som kunne bli begynnelsen til en europeisk forsvarsunion ved siden av NATO.
  Er EU blitt «farligere» eller «snillere» etter Amsterdam, sett med norske øyne? Det finnes neppe to par norske øyne som ser likt på dette, men EU er uten tvil blitt mindre av en union enn planen var for bare ett år siden.

© Dagbladet