Samling for Sarajevo
Av HARALD FLOR
VENEZIA (Dagbladet): Det balkanske drama som formidles så sterkt av den eksilserbiske multikunstneren Marina Abramovic på Biennalens hovedutstilling (Dagbladet 16. juni), står også i fokus for en annen viktig manifestasjon i Venezia. Like i nærheten av Markusplassen viser Querini Stampalia-stiftelsen «Kunstnere for Sarajevo», en donasjon med viktige arbeider av Alighiero Boetti, Nan Goldin, Ilja Kabakov, Joseph Kosuth, Julian Opie, Mimmo Paladino, Remo Salvadori, Cindy Sherman og Rosemarie Trockel.
  Særlig sistnevntes sorgstemte video - «For eksempel Balthasar, sju år» - og Opies stramme installasjon av stiliserte urbane elementer står fram med tyngde i den eller så solide sammenhengen, hvor ingen han nøyd seg med bare å donere sine internasjonalt kjente signaturer. Oktettens arbeider føyer seg inn i en kunstnerisk kjede av andre givere, og skal innen sekelskiftet kobles til nye verker. Samlingen vil bli grunnstammen i et framtidig museum for samtidskunst i den bosniske hovedstaden, som vil åpne i år 2000.
  Sarajevo - som tidligere representerte en kulturenes smeltedigel mellom vest og øst - har også ei fortid som samtidskunstens samlende by. Utrolig nok ligger denne situasjonen så kort tilbake som i 1989, da den andre biennalen for samtidskunst - Jugoslovenska Dokumenta - ble arrangert i en internasjonal atmosfære av entusiasme mellom kunstnere og publikum. Da var det en optimistisk Enver Hadziomerspahic - samme mann som sto for åpnings- og avslutningsseremoniene under Vinter-OL i 1981 - som sto i spissen for utstillingen.
  I dag leder han dette høyst konkrete kulturprosjektet «Sarajevo 2000», som sprang ut på idéplanet bare to måneder etter at beleiringen begynte i 1992. Kunstnerne reagerte tidlig, og slutten på 1380 dagers terrorisering satte heller ingen stopp for engasjementet. Hensikten var ikke å donere kunst som demonstrerte en vennlig handling mens bestialiteten rammet den bosniske byens befolkning, men å bidra med kunstneriske ressurser som kan gi styrke og utfordringer til det framtidige kulturelle liv.
  Samlingen i Sarajevo skal først og fremst komme et publikum til gode, og derfor har selvsagt ingen av kunstnerne stilt krav om naboskap for å markere privilegerte posisjoner innad i museet. På krigsherjet bosnisk grunn kjemper man ikke slike symbolske slag, for der er sårene så dype at selv ordet seierherre har tapt all mening.

© Dagbladet