Stortingsperioden er over. Den ble preget av parlamentarisk stabilitet og økonomisk vekst, men ender med forvirring og usikkerhet. Den viktigste sakenble avgjort utenfor Stortinget.
Ingen ting som før
Så er det sommerslepp på Løvebakken igjen, og det for siste gang for mange av våre folkevalgte. En periode er over, og mange vil ikke vende tilbake til høsten selv om de ønsker det. Sjelden er forvirringen og usikkerheten foran et stortingsvalg større enn i år. Vi kan oppleve det rene jordskjelv ved valget, slik som sist.
Av ARNE FINBORUD
Det er også tid for tilbakeblikk og å trekke linjer framover. Mange begivenheter vil få sin plass i historiebøkene, men ingen kan måle seg med EU-valget. På nytt sa vi nei til EU-medlemskap, men denne gangen løftet vi valgets store taper opp på sokkel. To år etter abdiserte hun frivillig, og siden er ingen ting blitt som før. Knappe tre måneder før valget er det politiske landskapet mer åpent enn på mange år. Alt kan skje i september.
Selvsagt er EU-valget det viktigste som har skjedd i denne perioden. Men det meste av denne kampen foregikk utenfor Stortinget, på slagmarken blant velgerne. Den påførte Gro Harlem Brundtland hennes livs nederlag. Men hun reiste seg raskt og tok styringen, og etterpå virket hun nærmest som vinner. Det var hun selvsagt ikke. Nå skal historien om EU-kampen skrives, ikke bare av Gro, men av fagfolk. Da vil et langt mer nyansert bilde av hennes innsats og rolle komme fram. Hun var langt fra uten skyld i resultatet. I framtida vil vi også få en debatt om hennes politikk etter EU-valget er i samsvar med folkeavstemningen. Stortingets sammensetning ble ikke endret i november 1994, og taperne har etterpå styrt vår EU-politikk. Det har skjedd på en måte som gjør at mange allerede nå hevder at bare innflytelsen skiller oss fra medlemskap. EU-saken er ikke lagt død foran dette valget heller.
Den andre saken som har preget stortingsperioden er den økonomiske høykonjunkturen, som regjeringen selv tar æren for. Det er et politisk privilegium, selv om det er en delvis tilsnikelse. Regjeringen har fått god hjelp både av andre partier og fra Nordsjøen. Men etter valget må det gjøres en del justeringer av kursen, og vi kommer ikke utenom innstramminger. Da er rentevåpenet lett å gripe til. En renteøkning vil bremse både inflasjon og etterspørsel, stoppe vanviddet på boligmarkedet og stimulere til sparing blant vanlige folk. Men det vil vi helt sikkert ikke få høre noe om før valget.
Som ventet gikk Gro av som statsminister i god tid før valget. Med hennes stilling og lange fartstid ble selve avgangen en viktig begivenhet i denne stortingsperioden. Noen vil si at etterpå er alt blitt kaos. Men det er ikke riktig, for de har glemt at Thorbjørn Jagland og hans regjering ble positivt mottatt. Problemene har oppstått seinere. Derfor er de selvforskyldt. Dermed kan Jagland gå mot et betydelig valgnederlag, selv om alle ytre faktorer skulle tilsi det motsatte. Med dagens økonomi og manglende opposisjon både i egne rekker og blant andre partier, vil det nærmest være en prestasjon av Jagland å tape valget. I dag ser han ut til å være på god vei nettopp mot det.
Denne stortingsperioden vil bli husket også fordi partilandskapet ikke la seg tilbake til gamle folder etter EU-avstemningen, slik som forrige gang. Æren, eller skylden, for det har Senterpartiet. Partiet har beholdt en så pass stor oppslutning at det har styrt denne prosessen, som nå er endt opp med et tynt sentrumsalternativ. For første gang er ikke Høyre et tyngdepunkt i debatten om regjeringsalternativer til Arbeiderpartiet. Også det hører med til de viktige begivenheter i denne stortingsperioden.