Verdens ledere møtes igjen for å diskutere framtidas miljø og utvikling. Rike land står mot fattige land. Det positive foreløpig er bare den felles erkjennelse av at problemene må løses.

Vi, 11 milliarder
NEW YORK (Dagbladet): I år 2050 vil det bo om lag 11 milliarder mennesker på jorda. FN tror at tallet deretter ikke vil øke mer. Det er en god nyhet. Nå vet vi hvor mange jorda skal brødfø i framtida. I dag er vi om lag seks milliarder.

Av ARNE FOSS
For alle på FN-konferansen i New York som starter i dag, er dette en grei nyhet. Møtet her dreier seg om miljø og utvikling. Beslutningene som skal tas, gjelder nettopp framtida. Nå vet vi i hvert fall hvor mange som rammes av dem. Konferansen er en oppfølging av stormøtet i Rio de Janeiro for fem år siden, den største internasjonale konferansen som noensinne er avholdt. Hensikten er å vurdere om vedtak og anbefalinger, erklæringer og løfter herfra er blitt innfridd.
   Det ser dårlig ut - også for de forventede 11 milliarder. På de fem årene har miljøet i verden forverret seg og utviklingen blitt skjevere.
Klimaet blir stadig dårligere. Utslipp av klimagassene øker. Rovfisket i verdenshavene fortsetter. Kornproduksjonen har stagnert. Skogene hogges ned. Dyrkbar jord forsvinner. Verdens fattige blir stadig flere. I dag lever allerede 1,1 milliard mennesker i absolutt fattigdom. Gapet mellom fattige og rike øker, mellom land og i de enkelte land. Stadig færre har reint vann. En tredjedel av jordas befolkning bor allerede i områder med vannmangel.
  Derfor mener kritikerne av New York-konferansen at møtet i utgangspunktet er bortkastet tid. Statsledere og regjeringssjefer vil si alvorlige ord om ansvar for framtida og glemme dem så fort de forlater FN-bygningen på Manhattan. Og i bakrommene vil det bare krangles om bedrøvelighetens skyld og kappløpes verbalt vekk fra ansvaret for framtida, hevder de.
  Uenigheten og striden er unektelig lettere å få øye på enn enigheten og samarbeidet. Frontene og blokkene er på plass, og de er de tradisjonelle: Industriland mot utviklingsland. Hovedkrangelen her i New York, og det er heller ikke uventet, dreier seg om penger. U-landene hevder at de rike ikke har innfridd løftene sine, og kan påvise at utviklingshjelpen faktisk har gått nedover de siste fem årene.
  De rike landene innrømmer at de nok har som mål å øke utviklingshjelpen, men at de ikke på noen måter har avlagt bindende løfter. U-landene hevder at jordas bedrøvelige tilstand skyldes industrilandenes herjinger, og at regningen derfor må legges på de rikes bord. De rike skyver regningen bestemt fra seg og hevder at selv om de, noe motvillig, betaler det meste av den, så må alle ta sin del av både skyld og ansvar.
  Vår miljøvernminister, Thorbjørn Berntsen, understrekte dette svært tydelig før han reiste til New York. Han ga u-landene, særlig de rikeste blant dem, skylda for at internasjonale miljøforhandlinger står i stampe. Norge er, også her i New York, en forkjemper for at utviklingshjelpen skal økes, men krever samtidig at hvert u-land både tenker miljø og bidrar økonomisk til sin egen utvikling.
  Men hva vil de 11 milliarder mennesker der framme i tida, si og mene om hva Berntsen, Bill Clinton og alle de andre gjorde og sa her i New York? De vil nok se, klarere enn de fleste i dag, at det først og fremst var en økonomisk maktkamp. Våre dagers system med fri handel og fritt marked er ganske nytt, og hver og en forsøker å utnytte det med de midler man har til rådighet.
  Deretter vil de se, minst like klart, at FN ikke er en verdensregjering. Problemene som ligger på bordet gjelder hele verden, men verken FN eller andre institusjoner har myndighet til å ta avgjørelser på vegne av oss alle. Sett fra framtida vil kanskje WTO, verdens handelsorganisasjon, fortone seg vel så mektig i våre dager som FN.
  Til slutt vil de, forhåpentligvis, se at FN-konferansen i New York var en del av en prosess som endte opp med at jordas ressurser ble brukt både fornuftig og rettferdig. Blir det ikke slik, så har vi, de 11 milliarder, ingen eller en annen framtid.

© Dagbladet