- Storbritannia har forrådt Hongkongs befolkning ved å overgi den til verdens mest brutale og repressive regime. Men for Beijing kan denne triumfen vise seg å bli begynnelsen på slutten.

Kinas trojanske hest
HONGKONG (Dagbladet): Hongkong er ikke historien om den grådige kolonimakt som utnyttet og utbyttet stakkars kinesere, som gikk til krig for å påtvinge dem opium som de slett ikke trengte eller ville ha. Hongkong er tvert imot historien om kolonialisme på sitt beste:

Av ARVID BRYNE
- Dette har vært historiens mest vellykkede eksempel på eksport av et system med overlegen politisk, økonomisk og ofte kulturell etikk til et folk som bare takket være kolonimakten har fått adgang til dette. Denne brannfakkelen kommer den britiske historikeren Paul Johnson med i en omfattende artikkel i The Far Eastern Economic Review, og ikke overaskende får han tilslutning fra mange av britene her i kronkolonien som nå pakker de siste ting i kofferten før de drar hjem for godt.
  Også Hongkong-kinesere gir uttrykk for at endelig er det kommet en på banen som henger bjella på katten og sier det de så lenge har ment. En journalist i Hongkong-avisa South China Morning Post som jeg diskuterte temaet med, trakk opp av lomma et sitat fra sin kollega Tsang Ki-fan, som døde i 1989, like før massakren på Den himmelske freds plass i Beijing:
«Dette er det eneste kinesiske samfunn som i et tidsrom på drøye 100 år har fått oppleve det som aldri har vært tenkbart i Kinas tusenårige historie. De har fått oppleve at ingen har trengt å frykte at noen plutselig banker på døra ved midnatt for å ta dem med.»
  Johnson går lenger i sin provokative skjønnmaling av britenes innsats i Hongkong enn de fleste vil gå med på. Han sammenlikner de tidlige britiske kolonisatorene med de greske nybyggerne fem hundre år før Kristi fødsel. Britene var like flinke som dem til å bringe ut det beste i gresk kultur: Frihandel, borgerlige rettigheter, teatre, stadioner og akademier. Nå har verken scenekunst eller andre skjønne kunster preget livet i Hongkong før i de aller siste tiår, og lenger er det ikke siden hvite ble nektet servering på «asiatiske» spisesteder. Dette skjedde ikke fordi kineserne ikke ville servere europeerne, men fordi britene gjennom sine mange forordninger hadde bestemt at det passet seg ikke.
  Men opiumskrigene er vel et ugjendrivelig faktum? Hongkong oppsto jo som et resultat av at grådige briter ville påtvinge kineserne opiumsavhengighetens forbannelse? Ubetinget nei, svarer Johnson. Krigene var et nødvendig resultat av det doktrinære idioti og korrupsjonen som gjennomsyret Kinas styrende mandarin-klasse. Og britene, de ikke bare respekterte, de elsket de vanlige kinesere de kom i kontakt med i Macao og Kanton tidlig på 1800-tallet. Samtidig var de opprørt over den brutalitet mandarinene behandlet sine landsmenn med.
  Mandarin-Kina nektet å akseptere at internasjonal handel måtte være tosidig. De ville ha alt de kunne få for sin te og silke, men nektet å kjøpe noe til gjengjeld. Opium hadde de fått smak på og brukt lenge før britene kom, og det var den eneste vare de ville kjøpe. Og dette gjorde de i økende grad, ikke minst på grunn av den herskende klasses grådighet og korrupsjon. Opium var Kinas eneste brukbare myntenhet, for noe annet fantes faktisk ikke.
  Hongkong representerer det motsatte av utbytting, hevder Johnson. Da britene heiste Union Jack for første gang på øya i 1841, var der så godt som ingen som kunne bli utbyttet. Og i de 156 årene som er gått, har millioner av kinesere som har søkt sin tilflukt der åpenbart ikke oppfattet seg som utbyttede, snarere det motsatte.
  Kinas overtakelse er et svik, mener han. Men han deler ikke pessimistenes syn på at Kommunist-Kina vil vaske over Hongkong og utviske alle spor av demokrati og rettsstat. Kanskje Beijing, ved å sluke Hongkong, har gjort sin alvorligste feil? For han opplever ikke de seks millionene i den snart forhenværende kronkolonien som velvillige tjenere for et autoritært styre. De er snarere okkupantene av våre dagers trojanske hest som, halt innenfor Kinas grenser, åpner for et nytt kapittel i Kinas historie.
  Et kapittel som gir hele det kinesiske folk håp om frihet.

© Dagbladet