Nå synges siste vers i balladen om Jens P. og Åge K. Christiania-fusjonen skal vedtas eller forkastes. Men striden er noe mer enn et oppgjør om personlig makt og ambisjoner. Den handler om statens rolle i våre liv og i næringslivet.

Penger uten lukt
I kveld venter Norge på at næringslivets titaner skal klaske sammen i striden om Christiania-fusjonen. Mye står på spill: Penger, posisjoner og politikk. Bare kundene synes å ha blitt oversett i de siste månedenes geriljakrig om aksjer og argumenter. Fusjonen er viktig, men likevel bare en skanse i utviklingen av den moderne norske kapitalismen. Det dreier seg om statens forvandling fra industrieier til finansinvestor.

Av JOHN OLAV EGELAND
Det var en gang da Rolf Just Nilsen kunne gå på scenen på Chat Noir og framføre ett eneste ord som en hel sketsj. Ordet var «Jernverket». Det manet fram en trengsel av assosiasjoner om statlig udugelighet, underskudd og tåpelig sosialisme. Foran ovnene i Mo i Rana var opplevelsen naturlig nok annerledes: Det glødende jernet bygde landet og skapte arbeidsplasser. Sleggene sang i Mo og glassene klirret på Chat Noir.
  Men selv om perspektivet var forskjellig både geografisk og politisk, var statens eierinteresser lette å få øye på for alle. Arbeiderpartiets sosialistiske fyrtårn het Norsk Jernverk, Årdal og Sunndal verk, Kongsberg Våpenfabrikk, Sydvaranger, Horten verft, Koksverket, Raufoss osv. Nå er de fleste lagt ned, solgt eller har fått ny virksomhet. Men at fyrtårnene er borte fra politikken, betyr ikke at den statlige makt i næringslivet er svekket. Striden om Christiania er tvert imot et eksempel på at den er på frammarsj. Og viktigere: Et symbol på at store deler av ledelsen i norsk næringsliv ikke lenger maner til kamp mot staten, men heller vil gå til sengs med riksløven. Lysten har vunnet over frykten. Folketrygdfondet skaper ingen revylatter.
  Statens interesser i næringslivet er selvfølgelig like gamle som staten selv. Middelalderkongene drev stort i jordbruk, Kristian 4. var reguleringspedant og sølvspekulant, og Einar Gerhardsen bygde Jernverket. Hele veien har staten brukt det klassiske registeret: Skattlegging, regulering, eierskap. I det nye Olje-Norge er maktutøvelsen blitt ytterligere raffinert. Statens posisjoner er på en gang både økende og vanskeligere å få øye på. Gründeren er blitt rentenist, det operative ansvaret er byttet ut med investorens krav til avkastning. Det krever avståelse av styring til bedriftsledelsen, men behovet for strategisk og politisk innflytelse er like sterk som før.
  I Norge har ikke markedskapitalismens seier ført til massesalg av statlige bedrifter, aksjer og eiendom som i andre land. Tvert imot vokser den offentlige sektor og statens investeringer i næringslivet. Det er markedets driftsprinsipper sosialdemokratiet har omfavnet, ikke dens alminnelige ideologi eller statens reduksjon. Derfor styres de statseide bankene, Telenor og Norsk Hydro etter mål enhver direktør vil nikke gjenkjennende til. Og det er selvfølgelig derfor Thorbjørn Jagland er direktørenes favoritt som statsminister. En meningsmåling i Dagens Næringsliv for noen dager siden viste at 47 prosent av dem ønsker at Jagland fortsetter som statsminister etter valget.
  Det nye fellesskapet mellom arbeid og kapital er et uttrykk for moderniseringen av sosialdemokratiet. Jagland ser at skatteskruen er utslitt og vil bruke andre metoder for å sikre det offentlige andel i verdiskapningen. Stikkordene er eierskap, investeringer og offentlige fond. Christiania-fusjonen faller elegant på plass i en slik visjon fordi den på en gang sikrer både makt, inntekter og nasjonal kontroll. Men stadige utvidelser av statlig makt i finanslivet er ikke uten farer. Ingen næringer er tjent med eiere som dominerer markedet, og som kan kneble andre aktører. Eller eiere som er følsomme for politiske vindkast. Dagens fusjonsentusiaster bør kanskje tenke gjennom at Rødhettes sengelek med ulven var som kjent en høyst risikabel affære.
  Mest problematisk er likevel statens dobbeltrolle som investor og reguleringsmyndighet. Det er den som gjør statskapitalen så kraftfull. Foran kveldens oppgjør henter jeg derfor fram et alarmskilt jeg så utenfor et hus i Florida: «Gi blaffen i vaktbikkja. Pass deg for eieren!»

© Dagbladet