Orkla og Røkke forkastet fusjonen Christiania. Skal vi aldri få virkelig store og sterke finanskonserner i dette landet?

Nei og atter nei!
Christiania-navnet må ut. Det er for bundet til Oslo , sa en vestlandsk nynorskmann under Storebrands generalforsamling torsdag. Det er så mange slags motforestillinger som møter norske bedriftsledere med store ideer. Og uansett om de seirer eller lider nederlag, må de leve med Staten som seniorpartner.

AV ØYVIND TØNNESON
De siste måneders spill om Storebrands og Kredittkassens fusjon har ikke bare dreid seg om fordeling av kapitalmakt og inntektsmuligheter, industrielle synergieffekter , fordeler for kundene, sikring av nasjonalt eierskap, eller om et ja eller nei til klamme statshender på private verdipapirer. Det har dreid seg om alt dette på en gang. Konsentrasjon av kapitalmakt gir mulighet til å foreta store og langsiktige investeringer, noe som igjen kan gi mer makt og større inntekter. Men med konsentrasjonen reduseres små og mellomstore aksjonærers mulighet til å virke som entreprenører. De blir for bundet.

  Verken Kjell Inge Røkke i Aker RGI eller Jens P. Heyerdahl i Orkla er motstandere av kapitalkonsentrasjon i Norge. Hver på sin kant, og noen ganger i samarbeid, steller de nettopp med slikt. Men i Christiania ville staten vinne høy grad av kontroll, mens de ville tape den. Det mener de ikke ville være i deres interesse.

  Derfor stemte de nei. Forsikrings- og bankdirektørene Åge Korsvold og Tom Ruud er ikke de første som har ønsket å skape en stor og slagkraftig privat finansinstitusjon i Norge. Siden midten av forrige århundre har dette vært et ønske, først og fremst i hovedstadens borgerskap som har beundret andre lands storbanker for deres evne til å drive fram industriell modernisering. Alle forsøkene på å oppfylle ønsket har mislykkes.

  En grunn til dette har vært den norske kommunalismen. I politikken har den ført til utbygging av et sterkt lokalt selvstyre, i økonomien til et nett av små, lokale sparebanker. En annen grunn har vært at norske storkapitalister enten har vært for små, eller for sterkt orientert mot utenlandske markeder, til å bygge opp banker av internasjonalt format.

  Store prosjekter i Norge har vært drevet fram av utenlandske banker og industriforetak eller av Staten. Sånn var det under den store utbyggingen av norsk vannkraftbasert industri rundt århundreskiftet, og sånn har det vært med utviklingen av oljeøkonomien etter 1970. Det er det mange som har likt dårlig. Utenlandsk kapital har vært sett som en trussel mot nasjonal selvstendighet og lokale interesser, statlig kapital som en trussel mot næringslivets frihet.

  De politiske reaksjonene etter Christiania-fusjonens forlis torsdag faller inn i dette mønsteret. I Krf, Sp og SV som generelt er motstandere av alt som er stort, blir Storebrand-aksjonærenes nei tatt imot med glede. Staten og finansminister Jens Stoltenberg tar det bare til etterretning. Nå kan vi bare vente og se hva som skjer videre. ø ø

 Statens makt i norsk næringsliv sett under ett blir neppe påvirket av at Storebrand og Kredittkassen fortsetter å operere hver for seg. Nasjonal politikk er bare en side av spørsmålet om strukturen i norsk finansnæring. Det viktigste som har skjedd, er kanskje at Kjell Inge Røkke, Aker RGI, Orkla og de andre som stemte nei, har demonstrert at de vil ha en finger med i spillet når denne strukturen skal endres. De har satt Åge Korsvoll som representant for de profesjonelle ledere på plass, og sikret seg at Statens store, klamme hender forblir på en armlengdes avstand.

© Dagbladet