Thorbjørn Jagland ble sint i New York og nektet å snakke om været. Fikk planene om å bygge norske gasskraftverk dødsstøtet på miljøkonferansen?

Været etter New York
NEW YORK (Dagbladet): Det skjer noe med norske statsministrer når de kommer til FN-bygningen i New York. De ikler seg en internasjonal legning, representerer Norge i verden, og nekter å bli plaget med politiske trivialiteter fra hjemlandet. Gro Harlem Brundtland hadde, mildt sagt, et snev av den. Jan P. Syse gjemte seg bak den, så godt han kunne.

Av ARNE FOSS
  Thorbjørn Jagland, som debuterte på FNs talerstol på den store miljøkonferansen denne uka, var hardt rammet. Han skjelte ut sine politiske motstandere hjemme for å drive perspektivløs valgkamp på hans bekostning. I tillegg refset han norsk presse for en tilsvarende mangel på innsikt.
  Det var ganske uklokt. Jagland nektet å snakke om været, og han ble kraftig irritert da politikerne hjemme sa at han hadde sagt altfor lite om det fra talerstolen i FN. Og han ble like irritert da norske journalister til stadighet stilte spørsmål om det.
  For det viste seg at mange av statslederne brukte FNs talerstol til å si noe om været. Nesten alle snakket om det, og noen - som Storbritannias Tony Blair og USAs Bill Clinton - gjorde til og med noe med det. Det hadde Jagland helt åpenbart ikke regnet med.
Han valgte den velkjente taktikken «angrep er det b  este forsvar», slo neven i bordet og spurte: Hvis ikke Norge skal tale de fattiges sak her i FN, hvem skal gjøre det da? Hvis ikke Norge tar opp trusselen mot kvinner og barn fra de millioner av landminer som ligger strødd omkring i verden, hvem skal gjøre det da? Vis meg et annet land som har lagt 100 millioner kroner på bordet for å få fart i overføring av miljøvennlig teknologi fra de rike til de fattige landene, utfordret han.
  Men Jagland valgte feil, nok en gang. Konferansen i New York var en oppfølging av FNs store miljøkonferansen i Rio for fem år siden. Siden har gapet mellom fattige og rike land økt. De rike har på ingen måte innfridd de økomiske løftene de ga i Rio. Det var hovedtemaet på New York-konferansen, den egentlige konflikten, som gjorde at utviklingslandene møtte alle nye forslag med mistenksomhet.
  Men var Norge det eneste landet som kjempet de fattiges sak i New York? Selvsagt ikke. Utviklingslandene hadde 135 representanter på konferansen. De talte sin egen sak meget godt, og understreket de rike landenes svik, hver og en, alle sammen. Gang etter gang.
  Det er en tradisjon at oljerike Norge åpner lommeboka under FN-konferanser. Kostet det oss egentlig noe denne gangen? De 100 millionene skal tross alt tas fra det ordinære bistandsbudsjettet. Og landminene? De var ikke på dagsordenen i Rio i det hele tatt. Jagland ønsket bare PR for et norsk møte om temaet seinere i år.
  Dermed ble statsminister Jagland vidåpen for hogg, og noen, som SVs Erik Solheim, grep anledningen begjærlig. Ifølge ham mistet Norge sin uskyld i New York. Vi er ikke lenger en troverdig forkjemper for miljø og utvikling internasjonalt. Norge er avslørt, avkledd og plassert på sidelinja, som et lite land som bare kjemper for egne interesser, helt uten visjoner, mener han.
  Lederen for Greenpeace, Bill Hare, slo fast at byggingen av de to norske gasskraftverkene nå har fått dødsstøtet. Det har president Bill Clinton sørget for, mener han.
  Men hva vil Bill, og hva kan Bill få til? Slaget om været og framtida, klimakonvensjonen fra Rio-møtet, skal stå i Japan om et halvt år. Hovedspørsmålet er om det her kan vedtas hvor mye og hvor fort utslippene av klimagasser skal reduseres i framtida. Og ikke minst: Hvem de nye forpliktelsene skal gjelde for.
  USA lover å legge forpliktende tall på bordet i Japan. Men Clinton holder sine kort skjult, i hvert fall inntil han har hatt en konferanse i Det hvite hus til høsten med amerikanske industriledere og klima-eksperter. Norge drar til Japan med byggeplaner som faktisk vil øke utslipp av klimagasser i Norge, men som kan, om alle brikker og avtaler faller på plass, minske utslippene internasjonalt. Med det håpet som utgangspunkt slutter Norge seg til de tall EU allerede har lagt på bordet.
  Det eneste som kan sies med en viss sikkerhet i dag, er at værutsiktene etter Kyoto-forhandlingene vil bedre seg for alle og enhver - noen år fram i tida. Og det er vel verdt å snakke om?

© Dagbladet