Meningsfull museumsøy
Av HARALD FLOR
HAMBURG (Dagbladet): Hamburg byr nå på et nytt samtidsmuseum, og Oswald Mathias Ungers bygg føyer seg i djerv dialog til to historiske bygninger som hittil har huset hansabyens kunstsamling. Det ligger nesten 130 års dramatisk historie innebygd i denne arkitekturen.
  Det er et storstilt prosjekt til over 400 millioner kroner som har blitt realisert, og sammen med 90-tallets restaurering av Deichtorhallene styrker dette den nordlige regionens posisjon på det tyske kunstkartet. Til sammenlikning ser vi at vårt eget museum for samtidskunst sliter med både ramme og ressurser, mens vinnerutkastet for Nasjonalgalleriets nybygg atter en gang flyter i politisk dødvanne. Det siste har fått diverse kopi-klassisister på banen, som vil fylle Tullinløkkas tomrom med hyperinflaterte verdier fra antikken.
  I hansastadens eldste museale bygning fra 1869 kan man lese historien om et borgerskap, som stiliserte den moderne tyske nasjonalismen i rikt dekorert nyrenessansedrakt. Det neste bygget skulle stå ferdig mens Keiserriket var et europeisk imperium, men den strenge steinarkitekturen - med adkomst gjennom en mektig, kuppeldekket rotunde - ble først fullført etter Versailles-fredens ydmyking av Tyskland. Hitlers rike fikk ikke følger for historien om Hamburger Kunsthalle, men naziestetikken forteller nok om hvordan den ville formet både arkitektonisk ramme og kunstnerisk innhold i den byen som Rolf Nesch forlot i 1933.
  Ungers bygg hever seg som en lysende kubus i enden av «museumsøya» i byens sentrum, og hans minimalistisk enkle konstruksjon har kvadratet som modul for alle elementer fra vinduer til lysarmatur. Bygningen stiger opp fra en base av rosafarget granitt, som skrår opp fra gateplanet med den avkuttete pyramidens urgamle form - som også gjentas i takets overlyskonstruksjoner. Foran nybygget - og med samme grunnflate - ligger en åpen plass som et refleksjonens rom, tilført tankevekkende tekster om det nasjonale av Ian Hamilton Finlay.
  Det åpne rommet forsterker det dialektiske forholdet mellom det stramme, kubeformete museet og de stilhistoriske forgjengerne. Selvsagt fins det også en funksjonell forbindelse mellom gammelt og nytt under plassens plan, men der går man glipp av de arkitektoniske spenninger som bidrar til en meningsfull ramme rundt kunsten i Hamburg. Hansabyen burde være et opplagt reisemål for å lære hjemlige politikere om aktiv handling på museumsfronten.

© Dagbladet