Borgerkrigen i Afghanistan dreier seg om langt mer enn den fundamentalistiske Taliban-geriljaen. «Det store spillet» gjentar seg, ett hundre år etter at briter og russere sloss om innflytelse i Sentral-Asia.

Det store spillet
- Hadde Afghanistan ligget på en øde øy, ville vi kanskje klart å bli enige. Med de naboene vi har, ser det ut som om krigen vil fortsette i en evighet, sa en afghaner til meg for en tid tilbake. Han hadde et poeng.

Av JAN-ERIK SMILDEN
Briter og russere prøvde fra hver sin kant å få kontrollen over Afghanistan i tiåra før 1. verdenskrig. Når faren var størst, slo af- ghanske fiender seg sammen og jagde inntrengerne på flukt. Da Sovjetunionen invaderte landet i 1979, slo også opposisjonen seg sammen. De muslimske geriljabevegelsene fikk støtte fra USA og resten av Vesten. Med sovjeternes utmarsj i 1989 brøt den skjøre opposisjonsalliansen ganske snart sammen. Siden 1992 har det vært full borgerkrig i Afghanistan.
  Stormakts- og nabointeressene er fremdeles et av de viktigste elementene i Afghanistan-krigen, selv om det ikke når fram til avisenes førstesider. Det som skjer i tida som kommer, kan få store konsekvenser for situasjonen i hele Sentral-Asia og også for Vesten.
   I Moskva følger president Boris Jeltsin nøye med i utviklingen. Bare ordet Taliban er nok til å sende sjokkbølger gjennom Kreml. Hvis den turbanprydete og skjeggete fundamentalistbevegelsen skulle få makten i hele Afghanistan, er russerne livredde for en mulig smitteffekt i deres tidligere sentralasiatiske republikker, som nå er blitt landene Turkmenistan, Usbekistan, Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan. Alle disse er muslimske.
  Usbekistan har tradisjonelt støttet den afghanske krigsherren Abdul Rashid Dostum, som selv er usbeker. Tadsjikistan har støttet den legendariske Ahmed Shah Masoud, selv tadsjik og kjent under navnet «Løven fra Panshir». Flere observatører mener at russerne for tida ønsker et status quo i Afghanistan. Dette settes ikke minst i forbindelse med oljen. I Turkmenistan arbeides det med planer om en oljeledning gjennom Afghanistan til Pakistan. Det amerikanske oljeselskapet Unocal skal bygge oljeledningen, som er til fordel for Pakistan og til politisk og økonomisk ulempe for russerne. At amerikanerne holder døra på gløtt til Taliban, har blant annet å gjøre med oljen.
   Pakistanerne er interessert i et stabilt Afghanistan av flere grunner enn oljen, det er tross alt et naboland de ønsker å ha en viss kontroll over. Pakistanerne har satset alt på Taliban den siste tida, og landet er ett av en håndfull som har anerkjent Taliban-regimet. En del pakistanere er uenige i denne anerkjennelsen. Taliban har sin opprinnelse blant afghanere som studerte islam på koranskoler i Pakistan. Smittefaren herfra er til stede, selv om den i dag ikke er overhengende.
   For pakistanerne er Taliban-støtten også et problem i forhold til India. Inderne hadde et relativt godt forhold til de sovjetiske marionettene som styrte i Kabul og har siden den tid støttet Ahmed Rashid Dostum, som for tida befinner seg i eksil. Fredssamtaler mellom India og Pakistan om Kashmir var så vidt i gang da pakistanerne anerkjente Taliban-regimet. Det likte inderne dårlig.
   Som om ikke alt dette skulle være nok av innblanding - fra naboer i nord, sør og øst - har de stakkars afghanerne Iran å hanskes med i vest. Hvor står så presteskapet i Teheran? For øyeblikket ser det ut som om også iranerne er fornøyd med en status quo-situasjon, selv om de har prøvd seg på diverse meklingsforsøk.
   I utgangspunktet skulle man jo tro at iranerne støttet Taliban, siden de også er fundamentalister, men så enkelt er det ikke. Talibanene er nemlig sunni-muslimer, mens iranerne tilhører shia-retningen innen islam. Tradisjonelt har Iran støttet den Hazara-dominerte shia-geriljaen Hezb-i-Wahdat i Afghanistan, men det har vært mange knuter på tråden. Hezb-i-Wahdat klager over at iranerne har gitt dem for lite våpen og økonomisk og politisk støtte. Som alle andre stormakter i regionen, teller egen-interessene først og fremst for iranerne.
  Egeninteressene er også i fokus for Saudi-Arabia. Saudierne har tradisjonelt støttet rettroende sunnimuslimske grupper i Afghanistan og satser nå på at Taliban går seirende ut av krigen. Saudiernes kamp om innflytelse i Afghanistan har ikke minst med motsetningsforholdet til Iran å gjøre. Det store spillet om Afghanistan ser aldri ut til å ta slutt.

© Dagbladet