Bohemens selvbilde
Av HARALD FLOR
FREDRIKSTAD (Dagbladet): Kristianiabohemen har inntatt Gamlebyen i Fredrikstad denne sommeren. Mens dagens vernepliktige marsjerer mer eller mindre taktfast på garnisonens brosteiner, sitter 1880-åras outsidere henslengt med glass og i ramme på en utstilling som Balaklava Kultur har all ære av.
  Selvsagt er det også sommerstemning i de tradisjonsrike salene, med blant annet Oda Krohgs «En kinesisk lykt» som eksotisk illuminering av den nordiske natta. Et spinkelt signal om - eller en haiku-enkel visualisering av - at man også i de dager var oppmerksomme på elementer ved Orientens kultur. Hos «blå-bohemen» Frits Thaulow var derimot denne belysningen først og fremst en rent billedmessig utfordring, som åpnet nye muligheter for et malerisk spill over en borgerlig aftenkonsert.
  Det er vanskelig å forestille seg den frankofile Frits ved samme bord som Hans Jæger og hans harde bohemkjerne. I organet «Impressionisten» - som man kan lese i trygt forvarte originalutgaver på utstillingen - formulerte de et annet kunstsyn enn å skape «en fest for øyet». Jægers blikk festet på flaskeinnholdet i Sven Jørgensens portrett fra 1888 forteller sitt, og Christian Krohgs artikkel om «Det ene fornødne i kunsten» fra samme år vitner også om andre ambisjoner.
  «Du skal male slig, at du griber, rører, forarger eller glæder den store Hob netop ved samme, som har glædet, rørt, forarget eller grepet dig selv,» skrev kunstneren bak bilder og bok om Albertine. Hun fins både i sypikens skikkelse og som dreven dame i svart på utstillingen. Krohgs eget siste selvportrett fra 1925 med utsikt til ei spirende bjørk, henger både som parallell og mentalt motbilde til den dypt desillusjonerte Jæger lent over ei lukket grind på Henrik Lunds seine portrett.
  Man gripes likevel sterkest av det litografiske Jæger-minnet som ble Edvard Munchs kunstneriske sluttstrek, billedmessig konsentrert om uttrykket i et par øyne som synes å ha sett mer enn egen isolasjon og ulykke. Munchs posthume portrett var formet av et krevende vennskap, og er tegnet med en annen dybde enn i Jæger-diagnosen som Halvor Fosli gir i katalogen.
  Munch-spesialisten Pål Hougen - som kaller Foslis grundige bohem-bok «Hans Jægers sene triumf» - bidrar også med spennende synspunkter. Hougens artikkel om arbeiderbevegelsen og Kristianiabohemen setter utstillingens kunstneriske selvbilde inn i et perspektiv som river opp myter av gammel og ny dato.

© Dagbladet