Orden på litteraturen
Av CHRISTOPHER HALS GYLSETH
MOLDE (Dagbladet): Hva i all verden gjør det populærkulturelle fenomenet Margit Sandemo på et seriøst arrangement som Bjørnson-festivalen? Og hva vil kultureliten på Theatercaféen si i sakens anledning? En slik utdatert problemstilling var det Tomm Kristiansen hadde valgt som utgangspunkt for et innslag i Dagsnytt Atten sist onsdag, der Sandemo deltok sammen med festivalpresident Knut Ødegård. Rent bortsett fra at det er en alvorlig misforståelse å tro at Theatercaféen rommer landets kulturelle sentrum, er ikke Kristiansens vinkling interessant i seg selv. Ei heller er Sandemos festivaldeltakelse noe egentlig tema, siden den selvfølgelig burde være helt på sin plass - og derfor uproblematisk.
  La oss heller gå til festivalpresident Ødegård, som blant annet svarte Kristiansen med å si at Sandemos forfatterskap kan virke som veiviser til annen litteratur. Dag Solstads, for eksempel. Sjelden hørte man vel en mer kjærkommen påstand.
For når vi er inne på Dag Solstad - var det ikke han som nylig uttrykte skuffelse over at ingen skiller mellom populærkultur og mer skikkelige, kunstneriske uttrykk? Og er det ikke han som savner den intellektuelle elitens rett til verdige og pompøse symbolhandlinger? Alle er blitt kulturelle konsumenter i dag, sier Solstad. Slik at det blir umulig å opprettholde ekte, intellektuell virksomhet.
  Hvordan må det ikke da oppleves for den følsomme kulturpessimist å få høre at «Sagaen om Isfolket», dette ypperste symbol på norsk kulturkonsum, at den av alle ting ligger til grunn for deler av Elias Ruklas disippelskare. Og på toppen av alt får han seg dette servert fra kulturpresident Ødegård, mannen som med forbilledlig bravur overrakte ham selveste Bjørnson-ordenen for 1996. For dem av leserne som måtte ha glemt begivenheten, skal vi unnlate å rippe mer opp i den. Bortsett fra å minne om at det faktisk finnes elitistisk-pompøse seremonier igjen her i landet. For dem som måtte savne dem.
  Så hva blir egentlig moralen? Hvis man ser bort fra at Solstad later til å ha patent på den, naturligvis. At det å forvalte kulturarven åpenbart forutsetter så vel snobberi som hykleri, det er som kjent en av Solstads uttalte og selvoppfyllende kulturprofetier. Og som sådan et interessant eksempel på ufrivillig selvinnsikt fra den kanten. Likevel skal man neppe la seg forbløffe, men heller ta hans klagesang for det skuldertrekket det er. For øvrig får de mene hva de vil på Theatercaféen.

© Dagbladet